mandag 2. november 2009

MITT NORD-KOREA - ANNO 1977

En gang for veldig, veldig lenge siden var jeg både sosialist og marxist. I den nye og utsøkte gaveboken "Den store ml-boka" fra Kagge Forlag kan man lese om min ferd til Nord-Korea i 1977, dvs. det er ikke med i selve boka, men ligger i Bonusutgaven på nett.

Les det 8 side lange intervjuet fra side 51 i pdf-en.

Enjoy!

Med tiden skal jeg også publisere mer Nord-Korea-stoff: Både en reiseskildring, men kanskje litt annerledes enn i denne videoen, med bl.a. mine private bilder fra turen, som aldri har vært offentliggjort før, samt en artikkel som tar for seg hva Nord-Korea egentlig er, mytene som omgir landet og hva nordkoreanerne vil.

fredag 25. september 2009

NÅR MAN SNAKKER OM SOLA - en liten pornoeksplosjon

Ikke før hadde jeg postet innlegget mitt om
feminisme og pornografi, før to hendelser opptrer samtidig, slik stærene til Rupert Sheldrake over hele Europa uavhengig av hverandre plutselig et år begynte å hakke hull i kapslene på melkeflaskene som blir levert på døra om morgenen med melkebilen.

Det er dette som kalles troll i ord; i løpet av én og samme uke: Det tyske metalbandet RAMMSTEIN slipper Europas første porno-musikkvideo, med seg selv som aktører sammen med profesjonelle kvinnelige pornostjerner. Den er NSFW, dvs. klikker du denne linken og har en streng sjef, kan det hende du får sparken. 18 års aldersgrense! Låta heter "Pussy" og er vel mer en porno-parodi enn porno i egentlig forstand.

Samme NSFW-advarsel og aldersgrense gjelder her: Så å si samtidig utgis DIRTY DIARIES, en DVD med "feministisk porno". Ikke feministisk "erotikk", men porno, hardcore porno. Og debatten er i gang. DIRTY DIARIES kan bestilles fra f.eks. Martinshop.no og man kan kontakte butikksjef Line der eller på Facebook dersom man har spørsmål.

Så nå venter vi på norsk kvinnebevegelse: Går den inn for 70-tallets bokbål, eller rettere sagt DVD-bål, under mottoet "Porno er kvinneundertrykkende", eller vil den omfavne den nye pornografien som et ledd i kampen for kvinnefrigjøring, fordi den bringer kvinnens seksualitet ut av skammen og skapet?



SOSIALARBEIDEREN SOM POLITISK AGENT





I juni 2009 vedtok et kommunalt utvalg i København en såkalt "antiradikaliserings-pakke", som bl.a. innebærer at sosialarbeidere, undervisningspersonell osv skal holde øye med ungdommens politiske tendenser og rapportere avvikere til det hemmelige politi, som så kan sette inn overvåkning og "inngrep" hvis unge københavnere har "radikale" tendenser.

Læreren, miljøterapeuten og barnevernspedagogen blir politiske agenter for statsmakten. Systemet er strukturelt identisk med fenomener som Irans revolusjonsgarder, Kinas røde garder og Hitlers hirder. En light-utgave av politistaten, kan man kansje si. Det er beviset på at Danmark har spilt fullstendig fallitt som nasjon i innvandringspolitikken.

Hvis muslimske land vedtar avskyresolusjoner, er det bare rett og rimelig, slik Norge vedtar petisjoner mot framferden til Amadinejahs stormtropper i Teheran.

Slike forsøk på å kontrollere befolkningen, og kanskje særlig ungdommen har som regel vist seg å virke mot sin hensikt, ja gjøre vondt verre, hva nå enn "vondt" måtte være, og for hvem.

Men ingen vedtar avskyresolusjoner mot Danmark i Norge. Ingen kommer til å gjøre det heller. Stillheten vil være monumental.

tirsdag 15. september 2009

VALGOBSERVASJONER




Undertegnede er meget fornøyd med å ha stemt det eneste partiet som doblet stemmetallet sitt ved Stortingsvalget 2009, nemlig Miljøpartiet De Grønne. Håpet er lysegrønt og framtida er grønn. Jeg slutter meg til Jan B. Vindheims oppsummering.

Det dummeste argumentet for ikke å stemme MDG kom fra folk som stemte Rødt fordi en stemme til MDG er "bortkastet". En stemme til Rødt er alltid bortkastet, for samme hva de gjør, kommer de ikke inn. Rødt gjorde et elendig valg, selv om frammøtet var lavt, noe som pleier å være Rødts store styrke.

Lavt frammøte i valget forteller også at det var pressen som mente at dette var et "regjeringsvalg". Men når bare knappe 70 % stemmer, etter all hypen om "skjebnevalg", "det viktigste valget siden krigen" osv, vitner det om at store deler av velgermassen er frustrert og tydeligvis opptatt av andre ting enn statsministervalget.

Det ble også Lars Sponheims bane. Etter å ha uttalt at "Venstre er Norges svar på Obama", la han seg i seng med de norske "Republikanerne". Nå gjenstår det å se om Venstre velger å bli et promilleparti ved å velge Ola Elvestuen, som gjorde et katastrofevalg i Oslo. Eller om de kaller inn Sponheims rival Olaf Thommessen for å bygge et selvstendig liberalt sentrumsalternativ, dvs. følger Obamas linje.

Det verste med valget er selvsagt at det går mot prøveboring i Lofoten. SV våget ikke å sette ned foten, slik Venstre gjorde. APs ledelse er jo for boring, selv om den ikke sier det. Nå kommer Stoltenberg til å lure med seg SV på å "utrede" saken, og så, når SV protesterer, stemmer AP boring gjennom i Stortinget med H og FrPs stemmer. Hvis SV skriker og truer med å forlate regjeringen, tupper sikkert bare Stoltenberg dem ut. AP satser nok heller på å kapre tilbake FrPs velgere i Nord-Norge ved neste valg og durer i gang med både boring og utvinning. SV blir avspist med noen få millioner på statsbudsjettet, så de kan leke seg med alternativ energi mens Statoil-Hydro gjør klar plattformene.

SVs naivitet er rørende. De tror at Stoltenberg foretrekker en rød-"grønn" regjering. Men Det Kongelige Norske Arbeiderparti vil selvsagt aller helst ha en ren AP-regjering. Og er minst 40 % i landsdelen for boring når avgjørelsen skal tas, blir det Statoil-Hydro som får forpeste Lofoten og Vesterålen. Med løyve gitt av Jens Stoltenberg og hans rød-"grønne" regjering.

Jeg vil til slutt gratulere mine naboer på Frogner med et godt Høire-valg. Svært mange av mine kjære naboer stemmer jo Høire, og hvis Frogner stemmer FrP, gir det Oslos peneste bydel utvilsomt et svakt anstrøk av white trash og grilldress. Et parti som er troendes til å gjøre Frognerparken om til et slags Tusenfryd vil aldri få oppslutning blant Frogners kjernevelgere, noe årets valg har bekreftet, så jeg slutter meg til gratulantene.

I den forbindelse er det jo fristende å vie det morsomste innslaget i valgkampen litt oppmerksomhet: Mette Hanekamhaug (FrP), med navnet som enhver punker med respekt for seg selv, ville dødd for i 1979. Norge har fått sin Sarah Palin.

tirsdag 8. september 2009

ET INNLEGG I FEMINISME-DEBATTEN

I sommer var vi vitne til en feministisk kjedekollisjon. Den såkalte biologidebatten utløste en langt større debatt, nemlig den såkalte fornyelse- eller feminismedebatten om hvorvidt norsk feminisme og kvinnebevegelse befinner seg en smule akterutseilt et sted på 70-tallet, akkompagnert av påstander om at de såkalte "70-tallsfeministene" - med kvinneforskningen som hoffpoetisk sannhetsvitne og produsent av legitimasjonsideologi - kjemper med nebb og klør mot nærmest enhver form for fornyelse av feminismen.

Det er all grunn til å rose Anne B. Viken for at hun klarte å trenge gjennom muren av taushet og fortielse. Likeså har Preben Z. Møller - høyst betimelig - kledd av de ideologiserte kvinneforskningsinstitusjonene og -praksisene. Men da tok det selvsagt ikke lang tid - som vanlig i det kollektivt-autokratiske Norge - før debatten plutselig handlet om Viken og Møller, ikke om det de sa. Som vanlig ble Enhver Opposisjon mistenkeliggjort og tillagt en personlig, skjult agenda.

Men er det ikke på tide å ta debatten et steg videre, dvs. snakke om hva det er som burde fornyes?

A.K.A. TALK TO THE HAND

Ryggmargsrefleksen og stemplingen skyldes trolig at det er de STORE tabuene som står på spill, og de kan med fordel innlemmes i debatten allerede nå. Virkeligheten har forandret seg siden midten av 70-tallet - ja, den har på flere vesentlige områder endret seg så kraftig at norsk kvinnebevegelse og norske feminister står fullstendig uten en politikk på disse områdene. Man koster ikke på seg diskusjonen engang. Det er tyst og stille, i hvert fall i Det store offentlige rom.

Men først en observasjon: Møllers og Vikens kritikk er pussig nok mer eller mindre sammenfallende med kritikken av venstrefløyens 70-tallsmetoder for bevaring av dens kulturelle hegemoni, et hegemoni som også har sterke røtter på 70-tallet, dannelsestiåret for norsk feminisme. Sommerens feminismedebatt og kulturradikalismedebatt kan kanskje framstå som to separate fenomener, men de er begge åpenbare sammenfallende tegn i tiden - de er nærmeste naboer.

Feminismens ideologiske krise i Norge er derfor egentlig ikke feminismens krise, bare venstrefløyens. Og deler av kvinnebevegelsen er kanskje moden for pensjonsalderen? Jeg er tvert imot meget optimistisk på feminismens vegne i Norge, og jeg har "alltid" betraktet meg som feminist, selv om jeg er mann, og jeg anser derfor dette blogginnlegget som en feministisk kritikk av den norske feministiske tilstanden, eller skal jeg si stillstanden?

70-TALLETS SOSIALKONSTRUKSJONISTISKE KVINNEIDEAL

Marxister og sosialdemokrater har alltid hatt som mål og sosialt prosjekt å skape "det nye mennesket" gjennom sosialkonstruksjonisme, ved hjelp av verktøy som planøkonomi, utdanning, barnehager, "klassebevissthet", kultur, dvs. generelt gjennom statlig styring. Dette menneskeidealet finner sitt motsvar i 70-tallsfeminismens bruk av begrepet "kvinne". Jfr. uttrykket "vi kvinner", som i "vi kvinner vil ikke ha bordell her på St. Hanshaugen". Implisitt: De prostituerte kvinnene på bordellen er ikke "egentlig" kvinner, de er ofre, de er undertrykte, de lever på menns premissser.

Begrepet kvinne defineres som identisk med 70-tallsfeminismens kvinneIDEAL, eller Den Nye Kvinnen. Derav følger at en "ekte" frigjort kvinne kan ikke være pornoskuespiller, poledancer, prostituert eller glamourmodell, siden hun da per definisjon ”går på menns/mannssamfunnets premisser” eller er og blir "undertrykt", uavhengig av egne valg. Hvis, impliseres det, en kvinne har et slikt yrke, er hun enten hjernevasket, et offer (f.eks. incest- eller voldsoffer), eller skjønner kort og godt ikke sitt eget beste.


"ARBEIDERKVINNENE ER DOBBELT UNDERTRYKT AV KAPITALISMEN"

Det sosialkonstruksjonistiske feminismeprosjekt er venstresidens feminismeprosjekt, men historiens skjeve gang har begravd likelønnsspørsmålet (jfr. ”kapitalismen undertrykker kvinner dobbelt og særlig arbeiderkvinnene”), noe debatten har påvist. Prioriteringen av fagforeningsspørsmål, basert på tesen om at arbeiderklassens kvinner skulle frigjøre kvinnene som sådan, har historisk sett ikke holdt stikk. Det er ikke primært arbeiderkvinnene som har ført kampen for likestilling i Norge etter 1970, men middelklassens kvinner, ikke minst kvinner med høy utdannelse.

Jeg underkjenner ikke betydningen av LOs innsats for kvinnene eller betydningen av lik lønn for likt arbeid, men arbeiderkvinnene har slett ikke vært ledende innen kvinnebevegelsen - rent empirisk. Den typiske norske feministiske aktivist har hatt god utdanning og vært "resurssterk". Hun har vært sosionom eller sosiolog, ikke sildefiletererske eller parfymeriansatt.

Men det er ikke lønnsspørsmålet jeg skal ta for meg nå, ei heller det oftest brukte eksemplet på feminismens politiske falitt i et postmoderne samfunn, nemlig i spørsmålet om menns rettigheter i forhold til barn, som deler av kvinnebevegelsen har gjort til en slags genderpolitisk rivalisering, men derimot de to store, betente spørsmålene som følger av en politisk kritikk av venstrefløyens kvinnebegrep: De er begge knyttet til den norske feministiske puritanismen, dvs. de to ”gjengangerspørsmålene”: pornografi og prostitusjon.

PLUTSELIG, EN BRÅ EMPIRI

Denne gangen står det kanskje mer på spill enn sist disse to temaene ble diskutert og deretter satt lokk på: Den kvinnelige seksualitet har faktisk fått utfolde seg rimelig fritt i noen tiår.

Så ikke i 1960-70. Det er ikke for drøyt å hevde at den kvinnelige orgasme var sosialt ikkeeksisterende i 1960, både som realitet og som tematikk. Før det danske ekteparet Inge og Sten Hegelers bok "Kærlighedens ABZ" kom på norsk på midten av 60-tallet, kan man nesten si at den kvinnelige orgasme ikke "fantes" i Norge. Det var i hvert fall knapt nok andre enn Jens Bjørneboe som hadde snakket høyt om den her til lands. Jeg mener selvsagt ikke at det ikke fantes kvinner som fikk orgasme i Norge før 1960, men man snakket ikke om den, nei. Den var intet ekteskapelig tema.

Så denne gangen står det om intet mindre enn den kvinnelige seksualitet som sådan, slik den empirisk har vist seg siden 60-70-tallet, dvs. siden feminismens gjennombrudd. Den er allerede (potensiell) empiri og kan underlegges og er delvis allerede underlagt (ny) forskning (i utlandet), og det viser seg at Virkeligheten og Tiden har ikke vært særlig greie mot Den Nye "stolte og sterke" Sosialkonstruerte Poledance-frie Kvinnen.


FORNYELSE,
PUNKT 1: PROSTITUSJON


De første rapportene er kommet: De prostituerte har fått det MYE verre etter at sexkjøp-forbudet ble lovfestet her til lands, med norsk kvinnebevegelse som enten taus tilhører eller som regelrett klakør for den nye loven. Så å si de eneste protestene som var hørbare i offentligheten, kom fra PRO-Senteret, dvs. fra Norges største kompetansesenter for temaet prostitusjon. Men de var vel kanskje ikke Kvinner gode nok, de heller?

Jeg er neppe den eneste som har merket meg det totale sviket fra norsk kvinnebevegelse mot de svakeste av de svake, nemlig de gateprostituerte og trafficking-ofrene. Vold og trakassering er igjen blitt dagligdags, og hvem er det nå som rykker inn på gateplan? Ja visst, nå kommer rumenerne. Det blir vel ikke lenge før vi får en barnebordell ... Nei, det blir nok offentlige toaletter, parker og parkeringsplasser, vil jeg tro. Ethvert land får de politikerne det fortjener.

Ikke har loven virket, heller. De nigerianske jentene er tilbake i Oslo, ikke så mange som før, men mange av dem er de samme som patruljerte Karl Johan før loven trådte i kraft; jeg tilhører primærmålgruppa deres (menn over 40), så jeg er nærmest blitt på hils med noen av dem. Forskjellen er at de nå holder til i bakgatene og må leve atskillig farligere enn før loven kom.

Men det er ikke og har aldri vært "god feminisme" i Norge å støtte de prostituerte eller engasjere seg for dem. I Norge er det "arbeidera" som har hatt prioritet, noe som viser seg i pukkingen på likelønn som kampsak, selv etter at likelønn ikke lenger ER en kampsak, et faktum Møller altså har repetert.

Like standhaftig som KrFs motstand mot alkohol har den norske kvinnebevegelsens kamp vært mot prostitusjonen som sådan, ikke for rettigheter og vern av de prostituerte. I motsetning til i Danmark (og f. eks. Nederland og Frankrike), der feminister har tradisjon for å stille opp for sine prostituerte medsøstre:

"FARVEL, SOLIDARITET"

Hva vil norske feminister gjøre, nå som rapportene om vold og trakassering kommer? Se en annen vei mens de prostituerte blir skamslått på parkeringsplasser og voldtatt bak konteinere? Fremme allment tomprat om ”styrking” av ditt og datt og krav om at et overarbeidet politi skal beskytte de prostituerte, eller andre "politiker"-luftslott?

PRO-senteret hadde helt rett: Det er den nye loven som har skylda. Å konkludere med noe annet, er regelrett denial. PRO-senterets høringsuttalelse har vist seg profetisk.

Verden er ikke den samme. 2000-tallets trafficking har snudd opp ned på alt. Men for norsk kvinnesak har tida stått stille siden 70-tallet. Jeg tror selvsagt på feminister som hevder at de ærlig og seriøst trodde at loven ville bety en forbedring, også for de prostituerte. Men nå kommer altså rapportene og snart kommer de fæle tallene, de vil vise seg klinkende klare, og valget for landets feminister bør være like soleklart.

Spørsmål: Når kan vi forvente fornyelse og nytenkning i norske feminisme, slik at man stiller opp for sine mest utsatte medsøstre og går til selvkritikk og krever loven fjernet? Eller må prostituerte dø eller bli grise-gangbang-voldtatt før det skjer? "Vanlige" voldtekter av prostituerte er så vidt jeg skjønner allerede innrapportert til PRO-senteret?

Jeg har dessuten til gode å se følgende spørsmål besvart: At alle feminister går inn for selvbestemt abort, er selvsagt. Men når man går inn for selvbestemt abort, dvs. retten til å ta et liv eller i hvert fall fjerne et potensielt liv som en annen (mannen) også har "en aksje i", hvordan kan man da forsvare at man skal overlate til staten å bestemme over kvinnens kropp? Hvorfor skal det kvinnen har mellom bena være det eneste hun ikke fritt får disponere over? Er det ikke på tide å legge Viktoria-tiden bak seg og gi kvinnen full råderett over seg selv og sin kropp - også til å gjøre noe samfunnsflertallet ikke liker?

Sexkjøpsforbudsloven er Taliban-sharia light i bunad: Kvinnens kropp skal være underlagt statsmakten. Gjør ikke Kvinnen som staten vil, kommer sedelighetspolitiet; som i Iran, så óg i Skippergata. Når skal man akseptere selvbestemt prostitusjon - i motsetning til trafficking og narkisprostitusjon og prioritere kampen for de prostituertes rettigheter?


FORNYELSE, PUNKT 2: PORNOGRAFI

I Porn Valley utenfor Los Angeles er kvinnene på full fart inn i pornoindustrien, både på regi-, produksjons- og eiersiden. Ikke bare det, men 70-tallet er slutt. Alle tall viser at det er kvinnene som er den store vekstgruppen for pornomarkedet – ja, pornobransjen SELV har erklært kvinnene som sitt nye satsningsområde, til og med! Samtidig vokser amatørporno-segmentet voldsomt på nett, og alle statistikker viser at for jenter under 30 år, er porno i ferd med å bli nokså mainstream. "Jenter under 20 ser porno" er minst like gyldig som "Folket vil ha Grandiosa!" Ikke nødvendigvis alle, men svært mange jenter under 30 år ser porno uten skam eller ideologiske komplikasjoner. Det begynner å bli et generasjonsspørsmål, ikke lenger et politisk spørsmål. Bikinien var i sin tid omstridt, den også. Også på kvinnepolitisk grunnlag.

Både amatørpornoens suksess og pornobransjens satsing på kvinner er i ferd med å endre pornografien. Ikke minst fordi den feminine orgasme er på full frammarsj innen hardcore-pornoen. Feiking er på noen få, eller - for all del - kanskje forholdvis mange års sikt trolig en døende sport innenfor i hvert fall den mest velproduserte pornografien, for pornoindustrien kjenner utvilsomt den konkurrerende pusten - for ikke å si stønningen - fra amatørene i nakken, og det er jentenes orgasmer som får treff på amatørenes YouPorn.

Den kvinnelige orgasme er for første gang i moderne historie i ferd med å bli tilgjengelig utenfor privatsfæren, og det er i pornobransjen det skjer.

KVINNER SOM PORNOGRAFISK SATSNINGSOMRÅDE

Men så har da også pornobransjen penger til å satse på (de kjøpesterke) damene. Pornoindustrien gikk fra snuskebutikk på hjørnet i bakgata med gitter foran vinduet til global online milliardindustri få måneder etter at WWW ble lansert, og dermed måtte kabel-TV slippe til mer porno og halvporno også. I tillegg har bladsalget sunket i konkurransen mot nettpornoen, så papirkostnadene er sunket dramatisk; Porn Valley vasser i penger og dyrt state-of-the-art-utstyr.

Det er ingen tilfeldighet at pornobransjen har vært den kanskje største pådriveren for alle mulige former for software-utvikling på nett (noe ikke alle vet og som Microsoft & co ikke liker å snakke om), slik måneferdene har vært en pådriver for jordisk teknologi. Lenge før amazon.com og cdon.com ble populære, var pornobransjen i ferd med å gjøre driften lønnsom der alle andre bransjer oppdaget, svært mange i form av konkurs eller manglende omsetning, at gjerdet var det beste å sitte på – inntil videre. Så ikke for bukkake- og teen-bransjen.

Man må gjerne mene at den gamle pornografien er kvinneundertrykkende, for all del, man må gjerne ta avstand fra porno i det offentlige rom – ja, gjerne fordømme nakenhet som sådan, men hva skal feminister mene om den nye pornoen, da? Om dens innhold, dens karakter? Dvs. den nye pornoen som er laget ”av jenter, med jenter og ikke minst for jenter”, for å parafrasere det gamle slagordet til RadiOrakel?

PORN WARNING

Så derfor skal jeg poste en link til et eksempel på det jeg vil kalle "ny" porno her og nå, men jeg gjør uttrykkelig oppmerksom på at dette ER pornografi, det er ingen sensur her. Klippet viser to jenter og et såkalt seksuelt leketøy og er NOT SAFE FOR WORK, som det heter, dvs. er sjefen streng, kan du få sparken for å se den.

Personlig synes jeg at klippet er både søtt og morsomt, men det er kanskje bare meg? Den tar riktignok ikke skikkelig av før ca. halvveis, men da tar den til gjengjeld kraftig av. Jeg har valgt såkalt pikekos av den enkle grunn at pikekos er ifølge sexologene den mest utbredte seksuelle fantasien blant den jevne jente og kvinne. Legg særlig merke til jentas egen reaksjon etter at selve akten er over. Happy camper er bare forbokstavene.

Klippet er, for den som velger å se det, for øvrig sett av 1,683,864 andre allerede, dvs. like mange som det samlede innbyggertall i Estland og Island til sammen, og minst 2000 til vil se det i løpet av denne uka, så det er ingenting å skamme seg over. Det er hentet fra verdens mest besøkte pornonettside, også en av verdens mest besøkte sider totalt, noen har påstått til meg at den er verdens eller Vestens mest besøkte nettside.

NB! NOT SAFE FOR WORK!
Aldergrense: 18 år. Sees på eget ansvar. Inneholder ekstrem nakenhet.


http://www.youporn.com/watch/281628/redhead-sybian-orgasm/

Jeg vil understreke at klippet er forholdsvis tilfeldig valgt. Man kan si hva man vil, og noen vil kanskje hevde at jentene er lovlig unge. Men det finnes nok av klipp med også eldre jenter som blottstiller seg minst like mye. Uansett skal det godt gjøres å forsvare slagordet ”porno er kvinneundertrykking” når man ser en slik video. Ja, jeg vil vel snarere si at ”befriende” eller ”frigjørende” er mer relevante begreper? At de er unge, er dessuten litt av poenget: Det er ungjentene innen amatørpornoen som ser ut til å ha minst hemninger: 30 år gamle pornostjerner Off-Hollywood har feiket i 10 år. Men feminismen vil bli temmelig upopulær hvis den erklærer langvarige, genuine serieorgasmer som "kvinneundertrykkende". Da vil nok feminist bli synonymt med oldemor og gladkristen for mange jenter under 20 år.

Spørsmålet om nettporno bringer oss rett over på det siste innholdspunktet jeg vil trekke fram, nemlig:


FORNYELSE PUNKT 3: DEN KVINNELIGE SEKSUALITET a.k.a. THE ORGASM GAP

En meget spennende debatt er i ferd med å vokse fram i utlandet. Men norske feminister har ikke gjort stort for å fremme den. Jeg blir like overrasket hver gang enda en av mine feministiske venninner gir uttrykk for at de ikke engang har hørt om debatten. For det er det STORE vestlige og også norske seksuelle tabuet:

Det går ikke for damene, selv etter 40 år med feminisme og 70-tallsfeministisk-inspirerte orgasmekurs der mannen skal lære seg å massere og å slappe av ...


Debatten går altså under overskriften "THE ORGASM GAP" og spør hvorfor det går for menn, men ikke for kvinner.

http://www.thedailybeast.com/blogs-and-stories/2009-02-09/the-orgasm-gap/
http://timworstall.typepad.com/timworstall/2009/03/the-orgasm-gap.html
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/cifamerica/2009/feb/17/orgasm-gap-sex-women
http://community.feministing.com/2009/02/the-orgasm-gap.html

"PORNOGRAFI OG ORGASME"

Pornodebatten blir desto mer aktuell for norske feminister når man slår sammen pornodebatten og orgasmedebatten. For hvor går det for damene? Jepp. I den nye pornoen. Ikke alltid og hele tiden, men i økende, for ikke å si aksellerende grad. Ekshibisjonistiske ungjenter legger ut sine egne orgasmer på YouPorn, og like ekshibisjonistiske unge pornostjerner rykker opp i øverste honorardivisjon for å blottlegge sine hemmeligste lyder på skjerm.

Om fem år er de unge amatørene i klippet 25 år, om 10 år er de 30 år, og man må gjerne kreve høyere aldersgrenser for serieorgasmer for min del hvis man skulle reagere på at jentene neppe er mer enn 18-20 år i klippet, men det er ikke poenget. Poenget er at den kvinnelige orgasme er pornoens framtid.

Man behøver ikke være verken geni eller seksualsosiolog for å skjønne at hvis det er til pornoen framtidas kvinner må gå (og garantert vil strømme til!) for å få et glimt av det de ikke får i senga ... Vel? Hva skal norske feminister si til det, da? At det er kvinneundertrykkende ...?

Orgasme- underskuddsdebatten, som selvsagt har sin rot i fraværet, i savnet av orgasmer, i mangelen på seksuell likestilling, i gapet mellom tallene for mannlig og kvinnelig seksuell tilfredsstillelse, rokker ved et av 70-tallets feministiske uutalte paradigmer: Sex er nærmest en manneting, slik vi ser den latterliggjort i verdens to mest populære komiserier: "Alle elsker Raymond" og "King of Queens", der kvinnene ikke har en egen seksualitet, men "gir" sin (barnslige) mann sex når han har vært "snill", eller fordi de ikke orker mer mas om sex. Det er utvilsomt den seksuelle realiteten i mange parforhold, kanskje de fleste, men er det en naturlig seksualitet som skildres i disse to seriene?

For la det være sagt, kvinner er akkurat like seksuelle som menn, bare de får sjansen. Det er lenge siden Doris Day og 50-tallet, og det har da vist seg helt siden 60-tallet og i stadig økende grad at det ikke er vi gutta som river ned kopper og kar, biter oss selv til blods, flerrer huden av partnerens rygg eller hyler så naboene smeller igjen vinduet i høylydt protest? Så sent som på 60-tallet ble jo kvinner sperret inne på psykiatriske institusjoner - gjerne av sin mann eller sin familie - hvis de uttrykte seksualiteten sin så åpent og fritt som jentene nå kan gjøre i våre dager, bl.a. takket være de feministiske 70-talls-pionerene?

"SEX ER EN MANNETING"

Orgasmedebatten har foreløpig vist seg umulig å reise i Norge, fordi den bryter fullstendig med to paradigmer som har rådet innenfor den norske kvinnebevegelsen helt siden 70-tallet, på basis av forestillingen om mannen som et "mer" eller "mer primitivt" eller "mer ustyrlig" seksuelt vesen enn kvinnen, selve grunnpremisset for 70-tallsfeminismens syn på seksualitet, og også med dens seksualpolitikk, i den grad en slik politikk i det hele tatt har eksistert på et programmatisk plan.

Jeg skal ikke påstå at forestillingene er nedfelt i kvinneorganisasjonenes programmer, men dette synet forfekter altså at på en eller annen måte er mannens seksualitet vesensforskjellig fra kvinnens, den er blitt påstått å være mer hormonell, mer intens, mer aggressiv, man kan kalle det hva man vil, men essensen i denne uvitenskapelige forestillingen er at mannen på et eller annet vis er kåtere enn kvinnen eller at mannlig kåtskap er mer ustyrlig eller mer primitiv enn den kvinnelige, at mannens orgasmebehov skulle være større fra naturens side el.l. Og den såkalte kvinneforskningen har, om ikke legitimert, så i hvert fall ikke forsket til motmæle på dette sexistiske synet på mannen som primitivt seksualvesen og kvinnen som en slags biologisk madonna som står hevet over det jordiske og kroppslige i all sin stolte og sterke og intelligente og fredsbevarende og moderlige kraft der hun løper med ulver gjennom livet i de praktiske Sloggi-trusene sine ...

UDUGELIGHET-PARADIGMET

Paradigmefinnes egentlig i to varianter. Det ene sier at sex er egentlig en slags manneting, kvinner er mer opptatt av kos og kommunikasjon. Det har særlig stått sterkt blant de som har dyrket 70-tallets kvinneromantiske ideal, som (satt på spissen) har dyrket ”den åndelige og intellektuelle kvinne” som er så ”sterk og stolt” at Hun hever seg over det fysiske, over krig, over vold, over det meste av ikkehonnørord, over de dyriske driftene og den rituelle ekteskapelige seksualitet, som av mange feministiske ideologer er blitt karakterisert som sanksjonert voldtekt; en helt rimelig påstand, for øvrig.

Det andre varianten av paradigmet, som kanskje kan sies å være den folkelige utgaven av variant 1, hevder at mannen er seksuelt udugelig, så kvinnen må bare bruke menn slik menn tradisjonelt har brukt og fortsatt i stor grad bruker kvinner, eller like godt kjøpe seg en fin dildosamling med det samme, eller finne seg en kosevenninne, eller rett og slett avstå fra sex og prioritere karriere og/eller barn, for mannen er og blir håpløs i senga. (Ev. at menns og kvinners seksualitet er og blir direkte inkompatible, som de mest ekstremistiske feministene har hevdet.)

DEN FEMININE KÅTSKAP

Tør man i stedet å ta opp tråden fra Nancy Fridays undersøkelser på midten av 70-tallet? Friday hevdet, stikk i strid med tidsånden, at mens menns seksuelle fantasier er forholdsvis enkle og handler om ønskede, opplevde, mulige og uoppnåelige (ideelle) erobringer som menn gjerne ville hatt sex med, fantaserer kvinner ifølge Friday om det de ikke kan eller vil gjennomføre, og derfor tenderer kvinners seksuelle fantasier mot å være mer kinky (eller mer "kreative" om man vil) enn menns fantasier. Hennes studier bekreftet f.eks. at kvinner hadde det noen vil kalle voldsfantasier; et ord jeg finner uheldig: Spenningsfantasier er langt mer dekkende, for det er svært få kvinner som ønsker kombinasjonen av vold og sex i egentlig forstand, selv om de også finnes. Populære i "kvinnerørsla" ble bøkene definitivt ikke.

Friday ble avvist av kvinnebevegelsen og mistenkeliggjort av feministiske forskere med ideologiske briller og - selvsagt - beskyldt for å skrive PORNO! Og for å ville tjene penger!!! Det var fordekte pornobøker for menn, ble det sagt. Og de ble "faglig" avvist fordi Fridays studier var basert på frivillighet og ikke statistisk utvalg. Kvinnebevegelsen fnyste av bøkene da de kom. Kvinner var ikke slik, det var bare en slags platt pornografisk gjengivelse av menns fantasier om kvinnelig seksualitet, ble det påstått.

http://en.wikipedia.org/wiki/Nancy_Friday

Og til den som nå måtte mene at det er typisk at en mann reiser porno- og prostitusjonsdebatten, har jeg en pornofri link: Det er slett ikke bare jeg som er opptatt av den kvinnelige orgasme. It's not me, it's you - som IKKE er opptatt av den. I Ecuador, derimot, er den blitt et tema for parlamentet, et menneskerettighetsspørsmål:

http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7382010.stm

ORGASMENS POLITIKK

Spørsmål: Når kan vi forvente fornyelse og nytenkning innen norsk feminisme hva pornografi angår, i første omgang i form av grundige og ikkeideologiske analyser av den nye ”kvinnevennlige" pornoen?

Når man vet hva et godt seksualliv betyr for kvinners trivsel, helse og selvtillit generelt (for der er forskningen entydig), når skal den norske kvinnebevegelsen begynne kampen for kvinnenes seksuelle revolusjon? For det finnes ingen seksuell likestilling uten den feminine orgasme. Det bør snart sies - av kvinnebevegelsen. Det står i hvert fall ikke på mangel av 70-talls-inspirerte kurs i nærhet og kommunikasjon for par, der mannen skal lære seg å "kose" i tråd med 70-tallsidealet, som en annen dildo. I første omgang kan man i stedet begynne med å analysere ordene SKAM og TABU. Det skulle også vært interessant å se grunnforskning om seksualitet, dvs. hvilke rammer biologien setter for menneskers av begge kjønns seksuelle atferd.

For den nye generasjonen av feminister, de som er 15-25 å nå, vil neppe finne seg i The Orgasm Gap. De vil nyte godt av 70-tallsfeministenes pionerinnsats, for den må aldri underkjennes, men i n-te ledd, på sin egen plattform. De har allerede begynt å artikulere seg i så måte, Ecuador style:

Joachim Nielsen (Jokke) ville vært 45 år i dag. RIelP.

torsdag 6. august 2009

POWER TO THE READER or The Author in a World of Digital Media - PART 2

For those of you who have not read my first essay, i.e. "Part 1", it is here.

POWER TO THE READER
or The author in a world of digital media - Part 2

On nostalgia and autonomy.

Upon entering cyberspace as an author, leaving the world of old school media behind me, I wrote an essay, a Personal Digital Manifesto (PDM), called POWER TO THE READER or The author in a world of digital media.

Now, 7 months after I moved my activity as an author into cyberspace from the world of old school media, resettling here in the digital universe - opening office, so to speak - I am more than ever convinced that I have chosen a path that leads to the future. The eBook will soon be upon us. The new Kindle reader is closing the gap to the good old books of paper. When mp3s and other downloadable formats arrived, some claimed that people would want the cover, the vinyl, better sound; the mp3 was bound to fail.

They were wrong. Downloads, both legal and illegal, are, as I write this, closing in on the competition. iTunes and mp3 are taking over the charts, and and Spotify or last.fm and YouTube are our new radio and TV.And the pocket book, the second edition, the reprint, the thriller, the romance novel, they will most likely be downloaded onto a Reader, illegally og legally, but it will come.

Some might perhaps suspect that my enthusiasm is due to the fact that my entry into Cyberia as an author has been very fruitful indeed, it's been very good for business. For my writing as well: I have "recruited" a handful of experts for minor areas of my forthcoming new novel, just to mention one example. But the number of Friends; the Pages I have made and the Groups that others have made in honour of books I have written and records I have made; the gigs I have been offered; the jobs I have secured; the contacts I have made ... It has been a little overwhelming, actually. It is called spin.

But no, it is neither the sale of backlist nor the many compliments I have received for my work(s), that makes me dead set on sticking to my plan. Because most of all the abovementioned good news is related to my previous work(s), and as such they are yesterday's river. What I definitely am pleased with, however, is the fact that I now have a network of Friends and fans and contacts that make me more or less independent of mainstream media and the old school world of paper.

Not only have I established a rather - at least to me - impressive network, but my relationship to my readers, even though it is several years since my previous book was published, has never been better; one might actually be temped to call it close, even intimate. Those of my readers who are on Facebook and/or other networks and sites, PM and chat me up all the time, asking for information. Two of the appreciation Groups that has been established for some of my works, have been initiated by a guy that lives 50 km from me, that I probably would never even have "met" as a result of old school literary activity. Norway is a small country with a population of just 4.8 million, and if I allow myself to look at my newborn network from a per capita perpective, if Norway was France, England or Germany, all with a +50 million population, I will be able to reach - in some sense of the word or other - as many as 50 000 people, directly or indirectly; in the US, the number would be +250 000.

Now, that is a serious network. And since my network is constantly expanding, and even accellerating in some areas at that, when my next novel is ready, I may have a network for communication and marketing that by the click of a mouse will set me in direct contact with 0,5-1 % of my homeland's population.

For an ambitious author like myself, who is contemplating e.g. selling his backlist, i.e. those of my books that are out of print, based on print-on-demand on maybe Amazon.com, it is extremely encouraging to see his (i.e: my) network also expanding abroad. Print-on-demand means maybe, like 250 % more money to me per book.

It smells independence, even autonomy. Maybe it's just me, but I see the author being torn out of his mystical ivory tower, by facing his or her audience directly.

But in order to maintain that closeness to my audience, I will have to serve my readers. I will have to give the reader what the reader used to obtain from the old school world of media: factual information. It also demands of me a certain "objectivity". The reader will not trust me for information if I depict my works with narcissistic glorification, nor will he or she accept mere marketing, spam or censorship from me.

I other words, I will have to surpass, even outshine the traditional media when it comes to information. My readers must be able to feel that the natural place to seek information about me and my works, and reliable information at that, even "objective", is my cyber spaces, whether it be Facebook, Bebo, Twitter, YouTube, blogs or other sites and networks.*

Occationally Friends and fans alike ask me questions like these: "Why aren't you writing on your book, instead of being on Facebook? Why are you making photo series from the past, videos of your old bands, fan Pages for your backlist? What's this nostalgia, are you living in the past?"

I'm not. What I am doing, however, is establishing an archive, an archeology, a "data base" of my previous work, so that any reader, who does not have a clue who I am, has someplace to go for information. There the reader will find thorough and detailed information about me and my work(s). No need for "interpretors". I am taking control over my own biography.

Yes, it smells autonomy, it wears the tantalizing scent of independence, it carries with it the promise of freedom from any middle men or women that comes between me and my readers. My former dependence on press coverage and the marketing efforts and the budget of my publisher in order to reach potential readers has, if not evaporated, been confortably weakened.

Of course, I could also tell them that I have started submitting and contributing abroad, as a result of my activity in Cyberia. I could tell them that the first publication to accept a submission of mine is not just a net publication, but will be printed in no less than 100 000 copies as well, and I have other offers and invitations pending.

So now, as autumn approaches, I will start focusing on submissions and invitations abroad, mostly through my English Facebook profile, as my Norwegian network is more or less complete. The net is the artist's new arena, and the net knows no nationality. We are better off here, dear colleagues. We're free - free at last!

Morten Jørgensen
novelist, poet
Oslo, August 4, 2009.


You will now find me e.g. here:

Facebook (Norwegian)
Facebook (English)
Twitter
Reverbnation (songs for download)
Bebo (dormant)
MySpace (semi-dormant)
Flickr (to be replaced by Photobucket, due to Flickr's unappealing max monthly download limit.)
YouTube (vidz, mostly slide-slow DIY)

Part 1 ligger her.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

mandag 2. mars 2009

NORSKE FORFATTERE HISSER TIL KRIG

Denne artikkelen er fra 2006, fra den såkalte karikaturdebatten, og ble publisert i MORGENBLADET. Den er imidlertid ikke mindre aktuell i dag, ikke minst på bakgrunn av debatten omkring hodeplagg i politiet:

Norske forfattere hisser til krig

Skuffet:
Ti norske forfattere kritiserte i januar 2006 Jens Stoltenberg for å ha sviktet ytringsfriheten. Forfatter Morten Jørgensen mener karikaturstriden handler om religiøs diskriminering og maktarroganse. På bildet ser vi sjeik Muhammed Sayed Tantawi, ifølge Jørgensen muslimenes Kofi
Annan. Foto: Cris Bouroncle/AFP


Ti norske forfattere hevdet i VG 7. februar 2006 at statminister Stoltenberg "sviktet ytringsfriheten" fordi han hadde beklaget at det høyreekstremistiske Magazinet trykket karikaturene av Profeten Muhammed. I neste omgang ville jøder, homofile, kvinner (!) med flere bli rammet, hevdet de ti.

Karikatursaken har imidlertid fint lite med ytringsfrihet å gjøre. Eller kan vi utgå fra at de ti mener at det i ytringsfrihetens navn er kurant å sette "jødenese" på Jo Benkow, skrive "AIDS" i pannen på gutta fra Homsepatruljen og tegne Nelson Mandela med en kannibalknokkel i håret?

Empati vil si å leve seg inn i Den andres følelser. Under lørdagens muslimske demonstrasjon sa en av talerne at demonstrantene "er mer glad i" Profeten enn de er i seg selv. Ville John Carew blitt noe blidere hvis det var hans mor man kastet bananene til?

Ingen muslim har krevd at Magazinets frie ord skal begrenses.

Det er ikke forbudt å brenne bøker i Norge. Ingen lov hindrer nazister i å brenne den hellige Koran, som rent semantisk ville være nettopp en ytring. Støtter dere, kjære kolleger, retten til slike "ytringer" også?

Jeg har sant å si større respekt for nazister enn for protestutspillet til mine ti forfatterkolleger, fordi nazister er nazister, på godt og vondt, mens dere forfattere derimot har et yrke hvis beste tradisjoner innebærer å forsvare minoriteter, bekjempe krig og motvirke fordommer.

Karikaturspørsmålet er i siste instans et spørsmål om underutvikling og global rettferdighet, og i denne saken er dere lite annet enn spredere av fordommer og nyttige idioter for George W. Bush.

Skjønner dere ikke hva ordet "nok" betyr? Det er ikke dere som sitter bak rattet på 37-bussen, "usynlige", mens deres hvite norske sjåførkolleger får "takk", et vennlig ord av påstigende hvite passasjerer. Det er ikke dere som er leger eller ingeniører, men må ta til takke med vaskejobber. Det er ikke dere som får slengt "terrorist" etter dere på gata. Ingen flytter fra blokka deres fordi "det bor for mange forfattere der".

Det er ikke dere som får et "søstersolidarisk", medlidende blikk hvis det var foreldrene deres som fikset dere en ektemann, mens Norge benker seg foran skjermen for å se TV3 "arrangere" ekteskap for forvirrede unge blondiner.

Dere blir ikke ledd hånlig av, som Lisbeth Larsen ble på tv, da kristenfundamentalisten Anita Apelthun Sæle i en debatt om KRL-faget i skolen uttalte at Bibelens versjon av historien om Abraham (Ibrahim) var eldst og følgelig "sann". Et KRL-fag som europeiske menneskerettsorganisasjoner stempler som fordekt kristendomspropaganda?

Også du, min bror Ingvar ... Du har sannelig kommet langt, langt bort fra røttene dine. Vet du i det hele tatt hvor GATA ligger lenger?

Sjeik Muhammed Sayed Tantawi fra al-Azhar er øverste åndelige leder for ca. 85 prosent av verdens muslimer, og al-Azar er det høyeste læresete innen sunni islam. Sammen med aytollah Ali Sistani, shiaenes leder i Irak, og 180 andre høystående muslimske geistlige, utstedte de en fatwa (religiøst dekret) der det het: "Splittelse innen det globale muslimske samfunn, voldshandlinger og terrorisme og beskyldninger om apostasi (frafallenhet, det vil si at dagens islamske storsamfunn har sviktet) og drap på muslimer i islams navn utøver vold mot islams ånd." Tantawis navn er fremmed for 98 prosent av norske journalister, men han er muslimenes Kofi Annan, for å si det slik. Uttalelsen fikk like store oppslag i norsk presse som Strømsgodset-Mandalskameratene.

Så la en vantro i anstendighetens navn få opplyse mine ti til dels ærede kolleger om noen aktuelle fakta om islam, siden jeg både kjenner Koranen og er rimelig bevandret innen hadit, historiene om Profeten og hans etterfølgere:

  • Å brenne ambassader er haram (forbudt) i islam. Profeten gikk i sin tid til krig fordi noen myrdet sendebudet hans, sendebud (ambassadører) har alltid vært fredet innen islam.
  • Muslimer kan havne i helvete hvis de tvinger sin religion på andre (i motsetning til kristendommens "Gå ut i verden og gjør alle folk til mine disipler").
  • Profeten ga i en traktat de kristne munkene i Sinai full religionsfrihet.
  • Kalifen Omar ba foran en kirke fordi han fryktet at hans etterfølgere skulle brenne den etter hans død eller omgjøre den til moské.
  • Da kristne minoriteter ble forfulgt i Europa, søkte mange politisk asyl under det muslimske Kalifatet i Istanbul.
  • De kristne i Palestina tar Hamas' valgseier med knusende ro, de vet at Hamas er forpliktet ifølge islam til å beskytte dem med sitt eget liv som innsats, ja, de jødiske synagogene i Gaza også.
  • Så dere ikke ulemaer og imamer jage vekk mobben fra de kristne kirkene i Beirut da den danske ambassaden ble stormet?
  • Og visste dere at islam er ikkemonolittisk? Det vil si at shia og sunni aksepterer hverandre gjensidig som gode muslimer, og at det innen sunnaen finnes fire tolkningsskoler som alle anerkjenner hverandre?

    Mens norske vikinger røvet kvinner i Irland og Skottland, innførte Profeten arve- og skilsmisserett for kvinner, forbud mot hustrubrenning, forbud mot salg av kvinner, forbud mot å begrave jentebarn levende (og bare beholde guttebarn) og påbød hijab for å beskytte kvinner mot voldtekt. Det finnes til og med (minst) én hadit som hevder at Profeten skal ha sagt at Gud vurderer en mann ut fra om han behandler kvinner anstendig.

    Hvilket land var Gro Harlem Brundtlands viktigste allierte i kampen for prevensjon og selvbestemt abort i den 3. verden? Iran.

    Kay O'Connor (republikansk senatsrepresentant i Kansas): "Jeg er en gammeldags kvinne. Menn burde passe på kvinner, og hadde menn passet på kvinnene, ville vi (kvinnene) sluppet å stemme."

    Og så mener dere at islam er en trussel mot verdens kvinner?! Si det når amerikansk høyesterett forbyr selvbestemt abort.

    Det er slett ikke kvinnesak dere bedriver, men etnosentrisk herrefolktenkning. Karikatursaken handler om religiøs diskriminering og maktarroganse. Det er ikke vanskelig å trekke paralleller mellom den katolske frigjøringsteologien i Latin-Amerika på 70-tallet og dagens islam.

    Bak forsøkene på å gjøre karikatursaken til et spørsmål om ytringsfrihet ligger en dårlig skjult islamofob holdning. Siden brorparten av verdens muslimer har reagert negativt på karikaturene av Profeten, skapes det inntrykk av at islam som sådan eller alle muslimer er mot ytringsfrihet. Men karikaturene er ikke uttykk for debatt, bare for fordommer, hets og hån.

    George W. Bush: "Dette korstoget [...] kommer til å vare en stund."

    For muslimer betyr ordet korstog invasjon og massakrer, slakting av kvinner og barn, både på 1100-tallet og nå. Mange muslimer, og kanskje en historiker eller to også, vil se kontinuitet mellom Jens Stoltenberg og Sigurd Jorsalfar, som fortsatt er nasjonalhelt i Norge, også i lærebøkene som muslimske barn møtes med i skolen.

    "Collateral damage": "akseptable sivile tap". 25 000 døde sivile, bare i Irak.

    85 prosent av det norske folk er mot norsk deltakelse i Irak-krigen. Magazinet er 100 prosent for George W. Bush og vil skape et norsk kristen-Republikanske høyre.

    James Watt, Reagans innenriksminister: "Vi trenger ikke bevare miljøet, for Messias kommer snart."

    Generalløytnant William G. Boykin: "George Bush ble ikke valgt av et flertall av velgerne i USA, han ble utnevnt av Gud."

    Bob Dornan (Republikansk kongressrepresentant i California): "Ikke bruk ordet 'gay' med mindre det er et akronym for 'Got Aids Yet?'"

    George Bush senior: "Jeg vet ikke om ateister bør betraktes som borgere, heller ikke bør de betraktes som patrioter. Dette er én nasjon under Gud."

    Første gang jeg skjønte at det kom til å gå riktig galt med integreringen av muslimer var da Gunnar Berge var nummer to i makthierarkiet etter Gro Harlem Brundtland, og uttalte på Dagsrevyen at "islam påbyr omskjæring av kvinner". Det er like sant som at Senterpartiet er styrt av romvesener.

    Før het det "svartskalle", nå heter det "muslim".

    Morten Jørgensen
    forfatter


  • Publisert 17. februar 2006

    onsdag 25. februar 2009

    NEI TIL
    SPRÅKLIG MOBBING AV BARN


    Ett av Nasjonal Samlings prosjekter var å skape et "(ultra)nasjonalt” språk.

    Professor Finn-Erik Vinje har i alle år kjempet med nebb og klør mot enhver språklig fornyelse og “utenlandsk” innflytelse på språket. Han har kjempet mot slang, han har pukket på formelle regler og ord og idiomer som ingen under 50 år bruker, og nå er han i gang igjen, denne gangen mobber han barn, til og med.

    Det er denne tankegangen som fikk Språkrådet til mene at “frisbi” eller "fribee”, skulle hete “sendeplate” på norsk, og det er denne mentaliteten som har fått alle snowboardere til å protestere mot at det skal hete “snøbrett”. Pudderfolket sier “snowboard”.

    Det vil kanskje ikke bli så lett å møte til første skoledag for lille Tallulah når halve Norge, anført av en professor, til og med, pluss mor og far til de framtidige klassekameratene hennes har sittet i stua og hånet både Märtha Louise og Emma Tallulah hver gang de er på TV? Som om det er hensynet til barnet som Vinje er opptatt av i dette tilfellet? Ja, sikkert.

    Det viser seg dessuten at det var Ari Behns og Märtha Loises eldste datter som hadde foreslått det. Hvor mange foreldre ville ikke gjort det samme og føyet storesøster? Det er faktisk litt søtt, synes jeg, nesten litt Kleenex: “Klart det, jenta mi, klart hun skal hete Tallulah når du vil det.”

    Jeg kjente en jente som kalte opp datteren sin etter den snille, greie fiskehandleren på en gresk øy, fordi hun mente at gammel’n brakte henne lykke. So?

    DET HAR ALDRI VÆRT FLERE “RARE” NAVN I NORGE, OG GODT ER DET!

    Og så kommer det …

    — Ja, og man kan ikke irritere seg over at barn heter Muhammed og sånn, når de har en helt annen kulturell bakgrunn, men dette er jo supernordmenn. Da er det en utidighet, mener Vinje.

    “Muhammed og sånn”, ja. Og “sånn”?? Er det kanskje dette han mener:

    — Ja, og man kan ikke irritere seg over at barn heter Muhammed og sånn, når de har en helt annen kulturell bakgrunn, men dette er jo HVITE. Da er det en utidighet, mener Vinje.

    Herrefolkmentaliteten lyser av Vinjes diskurs.

    “Barnemoren er som kjent meget interessert i åndelighet, healing og engler, og i den sammenhengen passer de bisarre navnene, hva vet jeg.”

    OK, vi bytter om, her også, det kalles et retorisk grep, så ser vi hva FEV egentlig mener:

    «Hele Indias befolkning på 1,5 milliarder, alle buddhister, ikke minst tibetanerne anført av Dalai Lama osv. osv. er er som kjent meget interessert i åndelighet, healing og engler eller ånder, og i den sammenhengen passer de bisarre navnene, hva vet jeg.»

    Hva skal Vinje si til det? Kanskje …

    — Ja, og man kan ikke irritere seg over buddhister eller hinduer og sånn, når de har en helt annen kulturell bakgrunn, men vi er jo HVITE (supernordmenn??). De vokser det nok av seg, de blir sikkert siviliserte en dag, de også.

    “Supernordmenn”, ja. Senterpartiet, Kvikk-Lunsj, rømmegrøt og geitost. “Det er typisk norsk å være god.” Her lukter det brunt, på mer enn én måte.

    Sjekk denne, videoen er lagd av en afro-amerikaner fra New York bosatt i Norge, regissørens datter står f.ø. i Folkeregisteret med mellomnavnet Jazz:

    NEGER THIS! by Carl Proctor jr.
    href="http://www.youtube.com/watch?v=Hp2oH2lhbTM"

    Slå opp i ordboka, se “frihet”.

    Hvordan er det i det hele tatt mulig å kalle et navn “bisarrt"? I forhold til HVA DA??

    Riktig, Vinje. Nordmenn vet best. Og hottentotta går i bastskjørt og er kannibaler, så de har “bisarre” navn.


    Morten Jørgensen, 22. januar 2009.

    (Med forbehold om riktig gjengivelse av Vinje fra Aftenpostens side.)

    tirsdag 24. februar 2009

    ET ESSAY OM MIDTØSTEN

    (Hentet fra en debatt om Midtøsten på underskog.no, skrevet 19.01.2009, samme dag som Israel trakk seg ut etter sin invasjon av Gaza og dagen før Obama ble innsatt som president i USA.)

    Det passer meg fint å si noe om Midtøsten i dag, siden min analyse ser ut til å stå seg fint på dato foreløpig, nærmere bestemt datoen 19.01, dvs. i dag. Krigen er slutt, så da kan det være litt kjekt å prøve å oppsummere litt.

    Jeg vil understreke at det følgende ikke skrives for å si “hva sa jeg” på et personlig plan,men på et analytisk plan. Det sies mye fint og riktig fra mange her. Men hele veien diskuterer man, synes jeg, i stor grad på “face value”, dvs. hva partene selv sier og hva pressen (inkl. TV- og web-bilder) formidler av påståtte intensjoner fra partenes side, og som farger vinklingen. Man går litt rundt med “den ideale fordring på husmannsplassene”, som Ibsen sier.

    Virkeligheten er derimot langt mer brutal enn CNNs bilder, og nyhetsmediene er in denial på graden av militær kynisme og det som hører inn under begrepet “skittent spill”. Hele dekningen av Gaza-krigen har et nesten romantisk skjær over seg, med billedbruk som vi kjenner fra Hollywood (blod og tårer). Og foreløpig ser alt motbydelig forutsigbart ut, eller er det bare meg?

    Essensen i det jeg sa, kan oppsummeres i tre punkter:

    Her er første del av sluttavsnittet fra min første post, dvs.

  • punkt 1

  • "Mitt tips: krigen er over senest den 19.01 – én dag før obama overtar. obama har meldt forhandlinger, så nå skal israel svekke hamas (og også palestinerne generelt, de har jo slått ut hele infrastrukturen i gaza, skoler osv.), slik at et svekket Hamas går til forhandlingsbordet."

    Check!

  • punkt 1: Korrekt.

  • Israel hadde altså en strategi, men det sa israelerne selvfølgelig ikke høyt. (jfr. “skittent spill”) israelerne løy da de sa at de var klare til å holde på “til det ble slutt på Hamas-rakettene”. Israelerne hadde aldri planer om det, de skulle ut i dag, det har garantert vært planlagt fra første stund.

    Hvorvidt Obama nå er sur på Israel for å ha gitt ham dette i fanget, eller om han gnir seg i hendene på Israels vegne, gjenstår å se. Det spørs hvor blid han blir av å høre at Israel har bombet Den Amerikanske Skolen i Gaza sønder og sammen, noe israelerne gjorde på tampen (i helga?) Interessant signal til – og for – Obama, i hvert fall.

    Så til dere som har drøftet Israels intensjoner og motiver: Quad ergo demonstrandum. Nå vet dere hva Israel ville. Det er 19.01, 2009 i dag. Obama innsettes i morgen. Nuff said.

    Israel er FULLSTENDIG klar over at USA er på vei ut og Kina (og Russland) på vei inn, begge godvenner med den arabiske verden. Skal det bli en tostatsløsning, er tidspunktet gunstig nå.

    Hamas-rakettene har altså fint lite med saken å gjøre. Dette var en strategisk krig, ikke en gjengjeldelseskrig. Det kommer forhandlinger under Obama, og Gaza-krigen var Israels forberedelser til disse forhandlingene. Men det kan de selvsagt ikke si høyt.

    Peker Israel nese til Obama? “Haha, du kan ingenting gjøre, for vi har for mange innflytelsesrike venner i USA!” Vi får høre hva han sier i talen i morgen, for nå har han sjansen: 1 milliard mennesker kommer til å se ham tale i morgen.

  • punkt 2

  • Jeg postet også en artikkel, primært pga. dette avsnittet:

    “So what’s Hamas’ game?
    The militant group is operating on a belief that Israel’s assault cannot be sustained in the face of growing international pressure for a cease-fire. In fact, Hamas believes it is winning the political battle, as images of the horrors being suffered by the Palestinian civilian population flash around the world. And it wants to ensure the survival of as much of its military and organizational capabilities as possible so as to best profit from an eventual truce.”


    Her kan det være at Hamas foretok en katastrofal feilvurdering og trodde de var Hizb’allah. Jeg tar punkt 1) til inntekt for at Israel nå mener at de har fått gjort det de skulle – før 19.01 – dvs. i dag. Israel har overhodet ikke brydd seg om “growing international pressure for a cease-fire”ikke i det hele tatt, noe artikkelen altså hevder at Hamas satset på som taktikk i Gaza-krigen. Israel hadde planlagt å avslutte i dag, noe de har gjort, og det ble dessuten ikke en “Hamas-vennlig” bakkekrig, som Israels krig mot Hisb’allah.

    Hvor mye som er igjen av Hamas, ikke minst militært, gjenstår å se, men det ser jo unektelig ut som om det er fint lite av Gaza igjen. Det ser jo nesten ut som Berlin 1945 der, hvis TV-bildene stemmer overens med virkeligheten? Jeg vil anta at Hamas er i sjokk over graden av nådeløshet og handlekraft som Israel har oppvist.

    I så måte går det an å si at Hamas gamblet med Gaza som innsats. Og tapte. Gaza ligger i ruiner. Og bruken av ordet “sivile” i Hamas-propagandaen, gir jeg fortsatt ikke mye for. Se om igjen videoen jeg postet, der Hamas-damen sier: “I hvert eneste palestinsk hjem står kvinnene klare med eksplosiver surret til kroppen, klar til å sprenge seg selv når de israelske soldatene kommer inn i huset!” Og Hamas bruker tenåringer som soldater, flere av selvmordsbomberne har vært mindreårige, så jeg lurer på hvor mange av barna som var under 18 år og holdt en AK-47 i hendene da de døde. På sykehusene kategoriserer de utfra alder, ikke utfra grad av militær trening.

  • punkt 2: Ja, det kan se slik ut, ja.

  • Hvis Hamas har bommet på taktikken, har Israel lykkes og “vunnet” krigen. Da blir i så fall

  • punkt 3

  • et ikke usannsynlig utfall også, for punkt 3 forutsetter (eller blir mer sannsynlig som utfall med) et sterkt svekket Hamas, som da er så sterkt militært svekket ikke kan forhindre det som Feyyad har spådd vil skje i sin artikkel: http://www.kabobfest.com/2008/12/in-case-you-wondered-why.html.

    Abbas har akkurat spilt samlingsregjeringskortet. Så nå gjenstår det å se om spådommen stemmer. (Som jeg bare postet på Facebook, ikke her.) Samlingsregjeringer foreslås gjerne av folk som to uker senere kalles “redningsmenn” i pressen.

    Oppsummert sier Fayyads artikkel følgende:

    “Mohammed Dahlan, Abbas’ former security chief in Gaza, will be soon installed back in Gaza. Abbas will enter it as a liberator and Fayyad will visit with a fistful of dollars for some miniscule project such as a school or a street. And Gazans, well, they will have to accept that they are better off because, for one thing, they would have food now.”

    Dvs. Abbas rykker inn i Gaza med mat og medisiner, eskortert/tolerert av israelerne. Det kan han bare hvis Hamas er så svekket at de ikke klarer å gå til motangrep. Dahlan ledet Fatahs styrker sist Hamas og Fatah var i krig. Fatah ble jaget ut av Gaza av Hamas; Dahlan og karene hans har mye å hevne …

  • punkt 3: Gjenstår å se.

  • Men de som har diskutert intensjoner, planer og motiver basert på hva partene selv påstår eller uttaler, eller på det som de ulike nyhetsorganisasjonene har meldt, bør kanskje snart begynne å stikke fingene i jorda. Midt-Østen er ikke Woodstock. “Storpolitikk” kalles det på NRK.

    Og man kan snakke om 1948, 1967 og nå 2009 så mye man vil, men sannheten er at det har vært krig mellom jøder og muslimer om Jerusalem i over 800 år – uavhengig av staten Israel og uavhengig av den forhåpentligvis kommende palestinske staten.

    Gaza-krigen, som alle de andre palestinsk-israelske krigene, handler i siste instans ikke om en tostatsløsning, ikke om Gaza, ikke om Hamas: Den handler om kontrollen over Jerusalem. Jøder, kristne og muslimer har sloss om Jerusalem siden før korstogene (1095-1272), det begynte ikke i 1948. Vi snakker 1000 år! Jeg kan ikke forestille meg at det blir fred i Midtøsten før forhandlings-verkebyllen Jerusalem blir stukket hull på.

    Jeg synes det ser ut som om artiklenes og min “kyniske” analyse har stemt kanskje godt hittil foreløpig. Så fortsatt nekter jeg å ta stilling til hvem som “har rett”, ikke minst pga. det som faller inn under begrepet “skittent spill”. Og please, ikke beskyld meg for å mangle medfølelse eller andre “gode, norske” egenskaper når jeg sier at begge parter driver en propagandakrig, og jeg nekter å la meg bruke lenger, av noen av partene. Det drypper blod av begge parters hender, og tankene mine går til salig Jens Bjørneboes analyse av menneskets bestialitet, for det er en grad av vold her som strengt tatt ligger på et nærmest psykotisk nivå.

    Og det er er verdt å merke seg følgende: Saudi-Arabia er på vei inn med 1 milliard dollar (?). Det vil hjelpe godt for Abbas. Så spørs det hva Syria og Iran anser som realpolitikk, dvs. om begge velger å satse videre på Hamas. Og det gjenstår å se hva følgene blir av Hamas' (eller noen av Hamas-fraksjonenes) "eliminering" av Fatah-tilhengere (arrestasjoner, lemlesting, henrettelser). Kanskje har det skremt Abbas bort fra punkt 3 som farbar vei i umiddelbar framtid.

    Det internasjonal samfunn må tvinge partene til forhandlingsbordet og tvinge på dem FN-tropper. For de vil ikke ha fred, de snakker om fred, men de har kriget i 1000 år og ingen av partene akter å gi seg.

    Selv arkeologene deres krangler.

    Som David Bowie sier om de skinnhellige:

    They’re travelling The Holy Land
    Opening telegrams

    “Det finnes ingen sannhet i Midtøsten. Og hvis den fantes, tviler jeg på om jeg ville kjent den igjen på gaten.”

    Morten Jørgensen, 19. januar 2009

    POWER TO THE READER or The Author in a World of Digital Media - PART 1

    POWER TO THE READER
    or The author in a world of digital media

    Or ”Good-bye, press!”
    Confessions of a cyberjunkie


    by Morten Jørgensen

    Authors have for the last hundred years, and particularly the novelist, often been, not only a scribe of entertainment, but also a catalyst, an inspirator, an instigator, an investigator. Not all authors, of course, and some authors not at all, but books tend to interact with society. Whether it be Vladimir Mayakovsky or Louis-Ferdinand Céline, Mikhail Bulgakov or Anaïs Nin, authors as a collective have usually not been confined to just writing books, we have been an active element in society, discussing language and politics, sexuality, war and drugs, and in return we have been honored or buried in roses as ”the world’s consciousness”, or labelled as outrageous, for political, moral, religious or other reasons, even jailed or executed.

    In Norway, the country’s writers – novelists and poets alike – have always been an integral part of the social discourse. Henrik Ibsen and Knut Hamsun, Jens Bjørneboe and Georg Johannesen, Johan Borgen and Amalie Skram are influential authors that have taken part in the formation of Norwegian society or influenced it from the sideline. In the 70ies the whole thing even took completely off as authors became politicians; the Norwegian Writer’s Guild taken over and for several years controlled by the Norwegian Mao-communists: All writers ”should”, as an imperative, be a ”socially conscious” or ”political” writer. (The result was, btw, library dust collectors a.k.a. crappy books.)

    The author has been visible in the papers, later on TV and even on rostrums, on gallas, fund raisings and rallies and seminars. She or he is supposedly a master of language, and many authors have some kind of special field of interest that makes them excellent lecturers and participants in public debates. Besides, we usually simply know a lot of stuff, right?

    To many of us, it has been a part of our job, and to some of us it will always be a part of our job, especially among the intellectuals within our ranks, like myself, a university (examless) philosopher, as an intellectual’s calling is to critisize The Power or status quo or whatever you prefer to call it, whether it is the Political Power or the Power of Sports. I tend to prefer alternative 3 on Wiki when defining intellectual: ”An individual of notable expertise in culture and the arts, expertise which allows them some cultural authority, which they then use to speak in public on other matters.”

    But now this is all changing. Or rather, we have to move. Leave our old office and resettle. In the virtual world.


    1. THE FALL OF THE AUTHOR MONOPOLY

    The first novelists, like Victor Hugo of The Hunchback of Notre Dame (1831), Les Misérables (1862) and The Man Who Laughs (1869) fame, were a central part of the collective information grid of their society. A contemporary reader of Moby-Dick (1851) by Herman Melville may find the original extremely detailed, compared to a novel of today. Hugo and Melville would inform their readers fully on almost any topic mentioned in their books. Hugo will tell us what comprachicos are, and Melville will enlighten you on every aspect of seamanship.

    Today, why bother, when we all have Wikipedia?

    The author has often been the voice of alternative, non-conformist thoughts, and being the masters of language, he or she has spoken with authority in the press, often ”on behalf of” others, whether it be the analphabets of Africa or the working class of Europe, Václav Havel became the first president of a Soviet-free Czechoslovakia.

    But now people speak for themselves, through millions of blogs, through forums and postings. Out here in Cyberia, out in the digital world, in the virtual space.

    Thus, the author, if he or she still wants to remain the intellectual, the philosopher, the court jester, whatever, will have to enter the virtual world and establish his or her own platform out here. Say something interesting, you know. The author has been an icon in the press. Out here in the virtual world, the author’s voice is just one of many. Because the competition from ”amateurs” is growing, and the author’s voice may easily drown in the growing chorus of voices. In Cyberia we are all authors.


    2. THE FALL OF THE PRESS

    Up until now, in countries with no or little government censorship, the press and the literary critics have been the sole censors of literature. Not necessarily _censorers_ who officially bans or warns the public against a certain book pertained as subversive or challenging or unacceptable to society in some sense. The reviews may just as well sanctify a novel that somehow fits nicely and smoothly into the social fabric, often reinforcing the prevailing self-image or self-imagery of that society.

    The press in general and the literary critics in particular are a filter between the writer and the reader, often being the first to interprete a novel or a poetry collection, thus starting some kind of jungle telegraph or buzz, or even ”killing” the book.

    Let me give you two examples from my own experience. In 1990 the album ”Psykedelisk utviklingshemmet” (Retard Psychedelic) by my band at the time, the power punk band Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa (Morten Jørgensen and the Orcas that followed the Copenhagen ferry without touching the vomit that poured from the rail), was released. A German magazine called it in a favorable review something like ”the most boycotted album in Norwegian record history”, and although I’m not sure that the magazine’s claim is true, it is at least true that the most controversial song on the album figures as one of the 13 formerly banned songs on the compilation ”Sensurert” (Censored) (1996), which covers 30 years of banned Norwegian music: The entire Norwegian press trashed it totally at the time of its release. Today, some of the same media have started to call the album ”a classic”. Well, fuck that. I lost 30 000 NOK on it at the time, as radios stopped playing it and record shops refused to sell it; almost only a handful of alternative records shops had it on sale by the end of 1990.

    I’m not saying this to justify the album. You could call it shit, for all I care. Judge for yourself, there are Spekkhogger songs in my Boxes on Facebook. But it is a fact that back in the good old Kazaa-days, more than 10 years after the album had been released, I had up to 50 downloads a week on songs from the album, it also appears more and more frequently on lists of ”great” or ”good” or ”favorite” albums by people who were toddlers or not even born when the album was originally released, but they do not usually appear in the old school press, they pop up on the net.

    The examples of misguided or libertophobic reviews that I have been exposed to in the Norwegian press are many, but the second example is from 1998, when my second novel, ”Kongen av København” (King of Copenhagen) was published, and thus reviewed in Norway’s largest morning paper Aftenposten. In the novel we are given several indicators that imply that King, the front man of the band Sennepslegionen, is somewhat of a titty man. Yes, boys and girls, he likes’em big! But in addition to the usual outcry of ”attention-seeking” and ”speculativeness”, the woolhead ”critic” of Aftenposten slams the novel and me (!) for being ”fixated on big tits”! Shit happens. It is a sequel, and I still meet people who have read with enthusiasm the first volume, ”Sennepslegionen”, that do not know of the second volume’s existence.

    This is serious business, folks. We can laugh at the stupid reviews today, but I try to make a living out of this, and I write books that I want people to read, and you want to read them too. When ”Brent” is published in 2010, was it will be 12 years since the publication of my previous novel ”Bank” (German edition: ”Rache auf Raten”, 2003). I can assure you all that the ”exile” has been most involuntarily, and debt and money has been, if not the most important reason, at least a major contributing factor to my writing pause.

    Today the author can communicate directly with her or his audience. The author does not need the press anymore. These days, all kids under 20 years of age in Norway are on Facebook, as well as most of the 20-30 years olds, in fact 25 % of the entire population is. In ten, twenty, thirty years time, all Norwegians that are less than 90 years old, will have gone digital.

    In the past, the reader had to rely on the papers when deciding what books to buy. When ”Brent” is released , I will have several Friends on places like Facebook and Bebo. I can Message them directly, I can have a publicly streamed release party Event, a net meet - not a press conferance, but a reception for you all, where journalists have to que up like the rest of you. And I can – and shall – establish a blog for your reviews.

    So I don’t want professional literary critics, right? Sure I do. But the critic, just like the writer, will have to establish himself or herself by the power of his or her skills, not because of the fact that the critic is employed in a ”major” or ”respected” newspaper. There will of course be a link option on my ”review blog” for literary magazines and newspaper critics, but their monopoly will be broken.


    3. THE FALL OF THE PUBLISHER?

    The eBok has so far not taken off, but it won’t be long. Screens are getting better, weight is going down, a growing number of employees in the publishing business have started using it, and they seem to like it, and they live in and for books, so they don’t work with crap gadgets.

    You will soon get your own personalized ”book”, a screen board the size of a normal book, clad in leather if you like, comfortble to hold and easy to read, even in the dark on a boring trainride, maybe a hip designer has made it, it can play music, with or without earphones, it may contain an alarm, like your car keys, you can get a picture of your favorite writer on the cover if you like, it will tell you which of your Facebook friends that are reading it or have read it as well, you can get your reviews or write a stinging ridicule of a review in a forum; you can check a fact in the book that you doubt on Wikipedia, or you can find out what the hell wolfbanging is by going on urban.com. You can check the etymology of the main characters name, and the best of all, you can stash your entire library in your eBook, or you will have all your books online, all available to you all over the world through a bookshelf server, your personal portable library that you pay a monthly fee for, just like you do for World of Warcraft and other games, and you will never have to go to the post office to fetch your monthly club book, it will be downloaded automathically to your eBook without you even asking, being paid for by automatically connecting to your bank as well. Click OK.

    Will the printed book of paper dissapear? I don’t know. You tell me, will vinyl records disappear entirely? What about motorcycles running on petrol? Coca-Cola?

    I sincerely doubt that the generation who are teenagers now will give up their .pdf files for paper, so personally I think the printed book will most likely die, or maybe survive in niches, like vinyl do today and maybe vintage cars running on petrol. But, frankly folks, there are not being sold many newspapers to the teenagers of today, you teenagers get your news on the net, whether it be on YouTube or on The New York Times. When these kids start working, they will not read the paper in their lunch break, they will read their laptop or whatever we shall call that device.

    Could I simply skip the publisher? Yes, I could! I could print ”Brent” in Hong Kong, sell it on Amazon.com when it is due for release in 2010 and hope that the buzz I make will make it sell. Maybe even the eBook has had its breakthrough, so I can sell it in JørgensenShop as a .pdf file with extras and take-outs? I could publish ”Brent” as an audio book (read: file) that I have recorded in my very own living room as well, couldn’t I? In 50 years time, what will a bookstore be? Will bookstores even exist?

    The digitalization of the book, as well as print on demand, makes the author independent of the publisher. So the publisher must change too. If not, the industry will be facing a ”Coldplay crisis”. Coldplay simply skipped their record company and sold their album directly to you, their audience. Obama won through Flickr, Twitter, YouTube, Bebo and MySpace.

    Will the publisher survive? It will all depend on whether the publisher manages to adapt to the new forms of publishing, distribution and marketing, and whether the publisher will still have something to offer that makes the authors happy (editing, proofs, marketing). If not, the publishing empires of today may crumble in 50 years time.

    To sum up:

    Some of you joke with me and say: ”You’re just on Facebook and YouTube, you are not writing! You’ve got writer’s block? Are you giving up on ’Brent’? Hey, you wrote on your wall that you were out having a beer last night, not writing!” Well, you could not be more wrong.

    These are my new offices. I don’t go to libraries as often as I did before, I go online instead, I have in fact not been to a single library yet for ”Brent”. I don’t have to travel to the minor places in my books anymore, I go Google Earth instead. I read scientific papers, I go Wikipedia, I read .pdfs, I watch vids. I answer mails from people who like my books and/or my music, like I always have done, but I don’t have to buy stamps and envelopes anymore and I don’t have to go to the post office. I talk to my publisher via chat or mail (they are a bit old-fashioned), and two of my main scientific advisory experts are on Facebook, and my editor is on underskog.no as well. See?

    So let me end this little proclamation by stating that the reader is the sovereign ruler of her or his interpretation of all books, including mine, also when it comes to ”Brent”.

    I hereby transfer the initial evaluation power of my books
    from the media to my readers.

    Hope to see you on YouTube, in the ”Brent” Group on Facebook (coming soon), here on my blog, on Twitter, Flickr, Bebo, ReverbNation, Delicious, MySpace and other places, as well as in the coming Folkets Poet-thread on underskog.no. (Only in Norwegian.) And who knows, maybe I, and maybe you, my dear, beloved readers, shall expand even further into cyber space together, singing ”Power to the reader”.

    Morten Jørgensen
    Oslo, Friday January 9th, 2009.
    Edited for Blogger February, 24th, 2009.