tirsdag 8. september 2009

ET INNLEGG I FEMINISME-DEBATTEN

I sommer var vi vitne til en feministisk kjedekollisjon. Den såkalte biologidebatten utløste en langt større debatt, nemlig den såkalte fornyelse- eller feminismedebatten om hvorvidt norsk feminisme og kvinnebevegelse befinner seg en smule akterutseilt et sted på 70-tallet, akkompagnert av påstander om at de såkalte "70-tallsfeministene" - med kvinneforskningen som hoffpoetisk sannhetsvitne og produsent av legitimasjonsideologi - kjemper med nebb og klør mot nærmest enhver form for fornyelse av feminismen.

Det er all grunn til å rose Anne B. Viken for at hun klarte å trenge gjennom muren av taushet og fortielse. Likeså har Preben Z. Møller - høyst betimelig - kledd av de ideologiserte kvinneforskningsinstitusjonene og -praksisene. Men da tok det selvsagt ikke lang tid - som vanlig i det kollektivt-autokratiske Norge - før debatten plutselig handlet om Viken og Møller, ikke om det de sa. Som vanlig ble Enhver Opposisjon mistenkeliggjort og tillagt en personlig, skjult agenda.

Men er det ikke på tide å ta debatten et steg videre, dvs. snakke om hva det er som burde fornyes?

A.K.A. TALK TO THE HAND

Ryggmargsrefleksen og stemplingen skyldes trolig at det er de STORE tabuene som står på spill, og de kan med fordel innlemmes i debatten allerede nå. Virkeligheten har forandret seg siden midten av 70-tallet - ja, den har på flere vesentlige områder endret seg så kraftig at norsk kvinnebevegelse og norske feminister står fullstendig uten en politikk på disse områdene. Man koster ikke på seg diskusjonen engang. Det er tyst og stille, i hvert fall i Det store offentlige rom.

Men først en observasjon: Møllers og Vikens kritikk er pussig nok mer eller mindre sammenfallende med kritikken av venstrefløyens 70-tallsmetoder for bevaring av dens kulturelle hegemoni, et hegemoni som også har sterke røtter på 70-tallet, dannelsestiåret for norsk feminisme. Sommerens feminismedebatt og kulturradikalismedebatt kan kanskje framstå som to separate fenomener, men de er begge åpenbare sammenfallende tegn i tiden - de er nærmeste naboer.

Feminismens ideologiske krise i Norge er derfor egentlig ikke feminismens krise, bare venstrefløyens. Og deler av kvinnebevegelsen er kanskje moden for pensjonsalderen? Jeg er tvert imot meget optimistisk på feminismens vegne i Norge, og jeg har "alltid" betraktet meg som feminist, selv om jeg er mann, og jeg anser derfor dette blogginnlegget som en feministisk kritikk av den norske feministiske tilstanden, eller skal jeg si stillstanden?

70-TALLETS SOSIALKONSTRUKSJONISTISKE KVINNEIDEAL

Marxister og sosialdemokrater har alltid hatt som mål og sosialt prosjekt å skape "det nye mennesket" gjennom sosialkonstruksjonisme, ved hjelp av verktøy som planøkonomi, utdanning, barnehager, "klassebevissthet", kultur, dvs. generelt gjennom statlig styring. Dette menneskeidealet finner sitt motsvar i 70-tallsfeminismens bruk av begrepet "kvinne". Jfr. uttrykket "vi kvinner", som i "vi kvinner vil ikke ha bordell her på St. Hanshaugen". Implisitt: De prostituerte kvinnene på bordellen er ikke "egentlig" kvinner, de er ofre, de er undertrykte, de lever på menns premissser.

Begrepet kvinne defineres som identisk med 70-tallsfeminismens kvinneIDEAL, eller Den Nye Kvinnen. Derav følger at en "ekte" frigjort kvinne kan ikke være pornoskuespiller, poledancer, prostituert eller glamourmodell, siden hun da per definisjon ”går på menns/mannssamfunnets premisser” eller er og blir "undertrykt", uavhengig av egne valg. Hvis, impliseres det, en kvinne har et slikt yrke, er hun enten hjernevasket, et offer (f.eks. incest- eller voldsoffer), eller skjønner kort og godt ikke sitt eget beste.


"ARBEIDERKVINNENE ER DOBBELT UNDERTRYKT AV KAPITALISMEN"

Det sosialkonstruksjonistiske feminismeprosjekt er venstresidens feminismeprosjekt, men historiens skjeve gang har begravd likelønnsspørsmålet (jfr. ”kapitalismen undertrykker kvinner dobbelt og særlig arbeiderkvinnene”), noe debatten har påvist. Prioriteringen av fagforeningsspørsmål, basert på tesen om at arbeiderklassens kvinner skulle frigjøre kvinnene som sådan, har historisk sett ikke holdt stikk. Det er ikke primært arbeiderkvinnene som har ført kampen for likestilling i Norge etter 1970, men middelklassens kvinner, ikke minst kvinner med høy utdannelse.

Jeg underkjenner ikke betydningen av LOs innsats for kvinnene eller betydningen av lik lønn for likt arbeid, men arbeiderkvinnene har slett ikke vært ledende innen kvinnebevegelsen - rent empirisk. Den typiske norske feministiske aktivist har hatt god utdanning og vært "resurssterk". Hun har vært sosionom eller sosiolog, ikke sildefiletererske eller parfymeriansatt.

Men det er ikke lønnsspørsmålet jeg skal ta for meg nå, ei heller det oftest brukte eksemplet på feminismens politiske falitt i et postmoderne samfunn, nemlig i spørsmålet om menns rettigheter i forhold til barn, som deler av kvinnebevegelsen har gjort til en slags genderpolitisk rivalisering, men derimot de to store, betente spørsmålene som følger av en politisk kritikk av venstrefløyens kvinnebegrep: De er begge knyttet til den norske feministiske puritanismen, dvs. de to ”gjengangerspørsmålene”: pornografi og prostitusjon.

PLUTSELIG, EN BRÅ EMPIRI

Denne gangen står det kanskje mer på spill enn sist disse to temaene ble diskutert og deretter satt lokk på: Den kvinnelige seksualitet har faktisk fått utfolde seg rimelig fritt i noen tiår.

Så ikke i 1960-70. Det er ikke for drøyt å hevde at den kvinnelige orgasme var sosialt ikkeeksisterende i 1960, både som realitet og som tematikk. Før det danske ekteparet Inge og Sten Hegelers bok "Kærlighedens ABZ" kom på norsk på midten av 60-tallet, kan man nesten si at den kvinnelige orgasme ikke "fantes" i Norge. Det var i hvert fall knapt nok andre enn Jens Bjørneboe som hadde snakket høyt om den her til lands. Jeg mener selvsagt ikke at det ikke fantes kvinner som fikk orgasme i Norge før 1960, men man snakket ikke om den, nei. Den var intet ekteskapelig tema.

Så denne gangen står det om intet mindre enn den kvinnelige seksualitet som sådan, slik den empirisk har vist seg siden 60-70-tallet, dvs. siden feminismens gjennombrudd. Den er allerede (potensiell) empiri og kan underlegges og er delvis allerede underlagt (ny) forskning (i utlandet), og det viser seg at Virkeligheten og Tiden har ikke vært særlig greie mot Den Nye "stolte og sterke" Sosialkonstruerte Poledance-frie Kvinnen.


FORNYELSE,
PUNKT 1: PROSTITUSJON


De første rapportene er kommet: De prostituerte har fått det MYE verre etter at sexkjøp-forbudet ble lovfestet her til lands, med norsk kvinnebevegelse som enten taus tilhører eller som regelrett klakør for den nye loven. Så å si de eneste protestene som var hørbare i offentligheten, kom fra PRO-Senteret, dvs. fra Norges største kompetansesenter for temaet prostitusjon. Men de var vel kanskje ikke Kvinner gode nok, de heller?

Jeg er neppe den eneste som har merket meg det totale sviket fra norsk kvinnebevegelse mot de svakeste av de svake, nemlig de gateprostituerte og trafficking-ofrene. Vold og trakassering er igjen blitt dagligdags, og hvem er det nå som rykker inn på gateplan? Ja visst, nå kommer rumenerne. Det blir vel ikke lenge før vi får en barnebordell ... Nei, det blir nok offentlige toaletter, parker og parkeringsplasser, vil jeg tro. Ethvert land får de politikerne det fortjener.

Ikke har loven virket, heller. De nigerianske jentene er tilbake i Oslo, ikke så mange som før, men mange av dem er de samme som patruljerte Karl Johan før loven trådte i kraft; jeg tilhører primærmålgruppa deres (menn over 40), så jeg er nærmest blitt på hils med noen av dem. Forskjellen er at de nå holder til i bakgatene og må leve atskillig farligere enn før loven kom.

Men det er ikke og har aldri vært "god feminisme" i Norge å støtte de prostituerte eller engasjere seg for dem. I Norge er det "arbeidera" som har hatt prioritet, noe som viser seg i pukkingen på likelønn som kampsak, selv etter at likelønn ikke lenger ER en kampsak, et faktum Møller altså har repetert.

Like standhaftig som KrFs motstand mot alkohol har den norske kvinnebevegelsens kamp vært mot prostitusjonen som sådan, ikke for rettigheter og vern av de prostituerte. I motsetning til i Danmark (og f. eks. Nederland og Frankrike), der feminister har tradisjon for å stille opp for sine prostituerte medsøstre:

"FARVEL, SOLIDARITET"

Hva vil norske feminister gjøre, nå som rapportene om vold og trakassering kommer? Se en annen vei mens de prostituerte blir skamslått på parkeringsplasser og voldtatt bak konteinere? Fremme allment tomprat om ”styrking” av ditt og datt og krav om at et overarbeidet politi skal beskytte de prostituerte, eller andre "politiker"-luftslott?

PRO-senteret hadde helt rett: Det er den nye loven som har skylda. Å konkludere med noe annet, er regelrett denial. PRO-senterets høringsuttalelse har vist seg profetisk.

Verden er ikke den samme. 2000-tallets trafficking har snudd opp ned på alt. Men for norsk kvinnesak har tida stått stille siden 70-tallet. Jeg tror selvsagt på feminister som hevder at de ærlig og seriøst trodde at loven ville bety en forbedring, også for de prostituerte. Men nå kommer altså rapportene og snart kommer de fæle tallene, de vil vise seg klinkende klare, og valget for landets feminister bør være like soleklart.

Spørsmål: Når kan vi forvente fornyelse og nytenkning i norske feminisme, slik at man stiller opp for sine mest utsatte medsøstre og går til selvkritikk og krever loven fjernet? Eller må prostituerte dø eller bli grise-gangbang-voldtatt før det skjer? "Vanlige" voldtekter av prostituerte er så vidt jeg skjønner allerede innrapportert til PRO-senteret?

Jeg har dessuten til gode å se følgende spørsmål besvart: At alle feminister går inn for selvbestemt abort, er selvsagt. Men når man går inn for selvbestemt abort, dvs. retten til å ta et liv eller i hvert fall fjerne et potensielt liv som en annen (mannen) også har "en aksje i", hvordan kan man da forsvare at man skal overlate til staten å bestemme over kvinnens kropp? Hvorfor skal det kvinnen har mellom bena være det eneste hun ikke fritt får disponere over? Er det ikke på tide å legge Viktoria-tiden bak seg og gi kvinnen full råderett over seg selv og sin kropp - også til å gjøre noe samfunnsflertallet ikke liker?

Sexkjøpsforbudsloven er Taliban-sharia light i bunad: Kvinnens kropp skal være underlagt statsmakten. Gjør ikke Kvinnen som staten vil, kommer sedelighetspolitiet; som i Iran, så óg i Skippergata. Når skal man akseptere selvbestemt prostitusjon - i motsetning til trafficking og narkisprostitusjon og prioritere kampen for de prostituertes rettigheter?


FORNYELSE, PUNKT 2: PORNOGRAFI

I Porn Valley utenfor Los Angeles er kvinnene på full fart inn i pornoindustrien, både på regi-, produksjons- og eiersiden. Ikke bare det, men 70-tallet er slutt. Alle tall viser at det er kvinnene som er den store vekstgruppen for pornomarkedet – ja, pornobransjen SELV har erklært kvinnene som sitt nye satsningsområde, til og med! Samtidig vokser amatørporno-segmentet voldsomt på nett, og alle statistikker viser at for jenter under 30 år, er porno i ferd med å bli nokså mainstream. "Jenter under 20 ser porno" er minst like gyldig som "Folket vil ha Grandiosa!" Ikke nødvendigvis alle, men svært mange jenter under 30 år ser porno uten skam eller ideologiske komplikasjoner. Det begynner å bli et generasjonsspørsmål, ikke lenger et politisk spørsmål. Bikinien var i sin tid omstridt, den også. Også på kvinnepolitisk grunnlag.

Både amatørpornoens suksess og pornobransjens satsing på kvinner er i ferd med å endre pornografien. Ikke minst fordi den feminine orgasme er på full frammarsj innen hardcore-pornoen. Feiking er på noen få, eller - for all del - kanskje forholdvis mange års sikt trolig en døende sport innenfor i hvert fall den mest velproduserte pornografien, for pornoindustrien kjenner utvilsomt den konkurrerende pusten - for ikke å si stønningen - fra amatørene i nakken, og det er jentenes orgasmer som får treff på amatørenes YouPorn.

Den kvinnelige orgasme er for første gang i moderne historie i ferd med å bli tilgjengelig utenfor privatsfæren, og det er i pornobransjen det skjer.

KVINNER SOM PORNOGRAFISK SATSNINGSOMRÅDE

Men så har da også pornobransjen penger til å satse på (de kjøpesterke) damene. Pornoindustrien gikk fra snuskebutikk på hjørnet i bakgata med gitter foran vinduet til global online milliardindustri få måneder etter at WWW ble lansert, og dermed måtte kabel-TV slippe til mer porno og halvporno også. I tillegg har bladsalget sunket i konkurransen mot nettpornoen, så papirkostnadene er sunket dramatisk; Porn Valley vasser i penger og dyrt state-of-the-art-utstyr.

Det er ingen tilfeldighet at pornobransjen har vært den kanskje største pådriveren for alle mulige former for software-utvikling på nett (noe ikke alle vet og som Microsoft & co ikke liker å snakke om), slik måneferdene har vært en pådriver for jordisk teknologi. Lenge før amazon.com og cdon.com ble populære, var pornobransjen i ferd med å gjøre driften lønnsom der alle andre bransjer oppdaget, svært mange i form av konkurs eller manglende omsetning, at gjerdet var det beste å sitte på – inntil videre. Så ikke for bukkake- og teen-bransjen.

Man må gjerne mene at den gamle pornografien er kvinneundertrykkende, for all del, man må gjerne ta avstand fra porno i det offentlige rom – ja, gjerne fordømme nakenhet som sådan, men hva skal feminister mene om den nye pornoen, da? Om dens innhold, dens karakter? Dvs. den nye pornoen som er laget ”av jenter, med jenter og ikke minst for jenter”, for å parafrasere det gamle slagordet til RadiOrakel?

PORN WARNING

Så derfor skal jeg poste en link til et eksempel på det jeg vil kalle "ny" porno her og nå, men jeg gjør uttrykkelig oppmerksom på at dette ER pornografi, det er ingen sensur her. Klippet viser to jenter og et såkalt seksuelt leketøy og er NOT SAFE FOR WORK, som det heter, dvs. er sjefen streng, kan du få sparken for å se den.

Personlig synes jeg at klippet er både søtt og morsomt, men det er kanskje bare meg? Den tar riktignok ikke skikkelig av før ca. halvveis, men da tar den til gjengjeld kraftig av. Jeg har valgt såkalt pikekos av den enkle grunn at pikekos er ifølge sexologene den mest utbredte seksuelle fantasien blant den jevne jente og kvinne. Legg særlig merke til jentas egen reaksjon etter at selve akten er over. Happy camper er bare forbokstavene.

Klippet er, for den som velger å se det, for øvrig sett av 1,683,864 andre allerede, dvs. like mange som det samlede innbyggertall i Estland og Island til sammen, og minst 2000 til vil se det i løpet av denne uka, så det er ingenting å skamme seg over. Det er hentet fra verdens mest besøkte pornonettside, også en av verdens mest besøkte sider totalt, noen har påstått til meg at den er verdens eller Vestens mest besøkte nettside.

NB! NOT SAFE FOR WORK!
Aldergrense: 18 år. Sees på eget ansvar. Inneholder ekstrem nakenhet.


http://www.youporn.com/watch/281628/redhead-sybian-orgasm/

Jeg vil understreke at klippet er forholdsvis tilfeldig valgt. Man kan si hva man vil, og noen vil kanskje hevde at jentene er lovlig unge. Men det finnes nok av klipp med også eldre jenter som blottstiller seg minst like mye. Uansett skal det godt gjøres å forsvare slagordet ”porno er kvinneundertrykking” når man ser en slik video. Ja, jeg vil vel snarere si at ”befriende” eller ”frigjørende” er mer relevante begreper? At de er unge, er dessuten litt av poenget: Det er ungjentene innen amatørpornoen som ser ut til å ha minst hemninger: 30 år gamle pornostjerner Off-Hollywood har feiket i 10 år. Men feminismen vil bli temmelig upopulær hvis den erklærer langvarige, genuine serieorgasmer som "kvinneundertrykkende". Da vil nok feminist bli synonymt med oldemor og gladkristen for mange jenter under 20 år.

Spørsmålet om nettporno bringer oss rett over på det siste innholdspunktet jeg vil trekke fram, nemlig:


FORNYELSE PUNKT 3: DEN KVINNELIGE SEKSUALITET a.k.a. THE ORGASM GAP

En meget spennende debatt er i ferd med å vokse fram i utlandet. Men norske feminister har ikke gjort stort for å fremme den. Jeg blir like overrasket hver gang enda en av mine feministiske venninner gir uttrykk for at de ikke engang har hørt om debatten. For det er det STORE vestlige og også norske seksuelle tabuet:

Det går ikke for damene, selv etter 40 år med feminisme og 70-tallsfeministisk-inspirerte orgasmekurs der mannen skal lære seg å massere og å slappe av ...


Debatten går altså under overskriften "THE ORGASM GAP" og spør hvorfor det går for menn, men ikke for kvinner.

http://www.thedailybeast.com/blogs-and-stories/2009-02-09/the-orgasm-gap/
http://timworstall.typepad.com/timworstall/2009/03/the-orgasm-gap.html
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/cifamerica/2009/feb/17/orgasm-gap-sex-women
http://community.feministing.com/2009/02/the-orgasm-gap.html

"PORNOGRAFI OG ORGASME"

Pornodebatten blir desto mer aktuell for norske feminister når man slår sammen pornodebatten og orgasmedebatten. For hvor går det for damene? Jepp. I den nye pornoen. Ikke alltid og hele tiden, men i økende, for ikke å si aksellerende grad. Ekshibisjonistiske ungjenter legger ut sine egne orgasmer på YouPorn, og like ekshibisjonistiske unge pornostjerner rykker opp i øverste honorardivisjon for å blottlegge sine hemmeligste lyder på skjerm.

Om fem år er de unge amatørene i klippet 25 år, om 10 år er de 30 år, og man må gjerne kreve høyere aldersgrenser for serieorgasmer for min del hvis man skulle reagere på at jentene neppe er mer enn 18-20 år i klippet, men det er ikke poenget. Poenget er at den kvinnelige orgasme er pornoens framtid.

Man behøver ikke være verken geni eller seksualsosiolog for å skjønne at hvis det er til pornoen framtidas kvinner må gå (og garantert vil strømme til!) for å få et glimt av det de ikke får i senga ... Vel? Hva skal norske feminister si til det, da? At det er kvinneundertrykkende ...?

Orgasme- underskuddsdebatten, som selvsagt har sin rot i fraværet, i savnet av orgasmer, i mangelen på seksuell likestilling, i gapet mellom tallene for mannlig og kvinnelig seksuell tilfredsstillelse, rokker ved et av 70-tallets feministiske uutalte paradigmer: Sex er nærmest en manneting, slik vi ser den latterliggjort i verdens to mest populære komiserier: "Alle elsker Raymond" og "King of Queens", der kvinnene ikke har en egen seksualitet, men "gir" sin (barnslige) mann sex når han har vært "snill", eller fordi de ikke orker mer mas om sex. Det er utvilsomt den seksuelle realiteten i mange parforhold, kanskje de fleste, men er det en naturlig seksualitet som skildres i disse to seriene?

For la det være sagt, kvinner er akkurat like seksuelle som menn, bare de får sjansen. Det er lenge siden Doris Day og 50-tallet, og det har da vist seg helt siden 60-tallet og i stadig økende grad at det ikke er vi gutta som river ned kopper og kar, biter oss selv til blods, flerrer huden av partnerens rygg eller hyler så naboene smeller igjen vinduet i høylydt protest? Så sent som på 60-tallet ble jo kvinner sperret inne på psykiatriske institusjoner - gjerne av sin mann eller sin familie - hvis de uttrykte seksualiteten sin så åpent og fritt som jentene nå kan gjøre i våre dager, bl.a. takket være de feministiske 70-talls-pionerene?

"SEX ER EN MANNETING"

Orgasmedebatten har foreløpig vist seg umulig å reise i Norge, fordi den bryter fullstendig med to paradigmer som har rådet innenfor den norske kvinnebevegelsen helt siden 70-tallet, på basis av forestillingen om mannen som et "mer" eller "mer primitivt" eller "mer ustyrlig" seksuelt vesen enn kvinnen, selve grunnpremisset for 70-tallsfeminismens syn på seksualitet, og også med dens seksualpolitikk, i den grad en slik politikk i det hele tatt har eksistert på et programmatisk plan.

Jeg skal ikke påstå at forestillingene er nedfelt i kvinneorganisasjonenes programmer, men dette synet forfekter altså at på en eller annen måte er mannens seksualitet vesensforskjellig fra kvinnens, den er blitt påstått å være mer hormonell, mer intens, mer aggressiv, man kan kalle det hva man vil, men essensen i denne uvitenskapelige forestillingen er at mannen på et eller annet vis er kåtere enn kvinnen eller at mannlig kåtskap er mer ustyrlig eller mer primitiv enn den kvinnelige, at mannens orgasmebehov skulle være større fra naturens side el.l. Og den såkalte kvinneforskningen har, om ikke legitimert, så i hvert fall ikke forsket til motmæle på dette sexistiske synet på mannen som primitivt seksualvesen og kvinnen som en slags biologisk madonna som står hevet over det jordiske og kroppslige i all sin stolte og sterke og intelligente og fredsbevarende og moderlige kraft der hun løper med ulver gjennom livet i de praktiske Sloggi-trusene sine ...

UDUGELIGHET-PARADIGMET

Paradigmefinnes egentlig i to varianter. Det ene sier at sex er egentlig en slags manneting, kvinner er mer opptatt av kos og kommunikasjon. Det har særlig stått sterkt blant de som har dyrket 70-tallets kvinneromantiske ideal, som (satt på spissen) har dyrket ”den åndelige og intellektuelle kvinne” som er så ”sterk og stolt” at Hun hever seg over det fysiske, over krig, over vold, over det meste av ikkehonnørord, over de dyriske driftene og den rituelle ekteskapelige seksualitet, som av mange feministiske ideologer er blitt karakterisert som sanksjonert voldtekt; en helt rimelig påstand, for øvrig.

Det andre varianten av paradigmet, som kanskje kan sies å være den folkelige utgaven av variant 1, hevder at mannen er seksuelt udugelig, så kvinnen må bare bruke menn slik menn tradisjonelt har brukt og fortsatt i stor grad bruker kvinner, eller like godt kjøpe seg en fin dildosamling med det samme, eller finne seg en kosevenninne, eller rett og slett avstå fra sex og prioritere karriere og/eller barn, for mannen er og blir håpløs i senga. (Ev. at menns og kvinners seksualitet er og blir direkte inkompatible, som de mest ekstremistiske feministene har hevdet.)

DEN FEMININE KÅTSKAP

Tør man i stedet å ta opp tråden fra Nancy Fridays undersøkelser på midten av 70-tallet? Friday hevdet, stikk i strid med tidsånden, at mens menns seksuelle fantasier er forholdsvis enkle og handler om ønskede, opplevde, mulige og uoppnåelige (ideelle) erobringer som menn gjerne ville hatt sex med, fantaserer kvinner ifølge Friday om det de ikke kan eller vil gjennomføre, og derfor tenderer kvinners seksuelle fantasier mot å være mer kinky (eller mer "kreative" om man vil) enn menns fantasier. Hennes studier bekreftet f.eks. at kvinner hadde det noen vil kalle voldsfantasier; et ord jeg finner uheldig: Spenningsfantasier er langt mer dekkende, for det er svært få kvinner som ønsker kombinasjonen av vold og sex i egentlig forstand, selv om de også finnes. Populære i "kvinnerørsla" ble bøkene definitivt ikke.

Friday ble avvist av kvinnebevegelsen og mistenkeliggjort av feministiske forskere med ideologiske briller og - selvsagt - beskyldt for å skrive PORNO! Og for å ville tjene penger!!! Det var fordekte pornobøker for menn, ble det sagt. Og de ble "faglig" avvist fordi Fridays studier var basert på frivillighet og ikke statistisk utvalg. Kvinnebevegelsen fnyste av bøkene da de kom. Kvinner var ikke slik, det var bare en slags platt pornografisk gjengivelse av menns fantasier om kvinnelig seksualitet, ble det påstått.

http://en.wikipedia.org/wiki/Nancy_Friday

Og til den som nå måtte mene at det er typisk at en mann reiser porno- og prostitusjonsdebatten, har jeg en pornofri link: Det er slett ikke bare jeg som er opptatt av den kvinnelige orgasme. It's not me, it's you - som IKKE er opptatt av den. I Ecuador, derimot, er den blitt et tema for parlamentet, et menneskerettighetsspørsmål:

http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7382010.stm

ORGASMENS POLITIKK

Spørsmål: Når kan vi forvente fornyelse og nytenkning innen norsk feminisme hva pornografi angår, i første omgang i form av grundige og ikkeideologiske analyser av den nye ”kvinnevennlige" pornoen?

Når man vet hva et godt seksualliv betyr for kvinners trivsel, helse og selvtillit generelt (for der er forskningen entydig), når skal den norske kvinnebevegelsen begynne kampen for kvinnenes seksuelle revolusjon? For det finnes ingen seksuell likestilling uten den feminine orgasme. Det bør snart sies - av kvinnebevegelsen. Det står i hvert fall ikke på mangel av 70-talls-inspirerte kurs i nærhet og kommunikasjon for par, der mannen skal lære seg å "kose" i tråd med 70-tallsidealet, som en annen dildo. I første omgang kan man i stedet begynne med å analysere ordene SKAM og TABU. Det skulle også vært interessant å se grunnforskning om seksualitet, dvs. hvilke rammer biologien setter for menneskers av begge kjønns seksuelle atferd.

For den nye generasjonen av feminister, de som er 15-25 å nå, vil neppe finne seg i The Orgasm Gap. De vil nyte godt av 70-tallsfeministenes pionerinnsats, for den må aldri underkjennes, men i n-te ledd, på sin egen plattform. De har allerede begynt å artikulere seg i så måte, Ecuador style:

1 kommentar:

  1. Her er et annet perspektiv på orgasme spriket. Selv om det er en viss andel kvinner som ikke får orgasme like ofte som mennene de har sex med under en seksualakt er statstikken som brukes ofte løgnaktig. Grunen er at man ser typisk på hvor mange som får orgasme av selve SAMLEIET, av sex med penetrasjon. Da blir tallet langt lavere enn om man ser på hver SEKSUALAKT, som typisk inkluderer oralsex og bruk av fingre i tillegg. Ser man på hyppigheten av orgasmer per seskualakt, vil anndelen som får orgasme skyte i taket.

    Statistikken er også tilsørende fordi den bare sammenligner anntall ganger et par har hatt sex og hvorvidt kvinnen/mannen fikk orgasme ved hvert enkelt tilfelle. Det man ikke ser på er hvor mange orgasmer mannen og kvinnen får totalt sett over tid. Det er nemlig forskjellig fordi mange kvinner får flere orgasmer i løpet av en seksualakt. Slik at et par som har sex 5 ganger i uken, og hvor hun ikke kommer den ene gangen, han kommer alle gangene en gang og hun kommer 5 ganger ved hver enkelt av de fire resterende seksualaktene, vil regnes som et par der det er et orgasme gap i hennes disfavør. Det er selvfølgelig absurd.

    Videre kan man se på tid brukt på å tilfredstille den andre. Det er min påstand at menn bruker betydelig mere tid på oralsex og fingring av kvinner enn omvendt.

    Kjernepunktet i min kritikk er imidlertid at alle menn kan bli multiorgasmiske akkurat som kvinner. Disse orgasmene kan også være helkroppsorgasmer som er like sterke som de kvinner får. Dette kunne man lese seg til ved å ta en tur på bibilioteket og lese bøker om tantra allerede på 1970 tallet og sikkert lenge før. I hvert fall fra ca. 1980 har denne kunnskapen også vært kjent for vestlige seksualforskere. De har derimot gjort nada for å spre dene kunnskapen slik at menn også kan oppleve orgasmer av den styrken som kvinner opplever og den mengden som kvinner opplever. Menns orgasme er stort sett bare en liten fis i forhold til det jordskjelv kvinners orgasmer er og det totale orgasmetallet de opplever er mye lavere. Videre vil menn kunne få orgasmer som er ti ganger sterkere enn hans vanlig penisorgasmer ved stimulans av prostata. Dette vet vestlige seksalforskere også godt. Skal man ha en slags orgasme rettferdighet burde man jobbet like sterkt for å spre kunnskap om menns multiorgasmer, potensialet ofr sterke helkroppsorgasmer og kunnskap om de sterke prostata orgasmene og oppfordre til at kvinner brukte tid på å gi menn prostata orgasmer (som ofte kan ta litt tid for å få skikkelig sterke). Med andre ord, situasjonen er egentlig omvendt av hva man har trodd. Skal man i det hele tatt snakke om noen som helst form for orgasm gap og orgasme rettferdighet er det faktisk slik at det trengs en opplysningskampanje for å lære menn om deres egen kropp slik man hadde en kampanje for å lære kvinner om deres kropp, spesielt klitoris. Jeg venter i spenning på venstresidens engasjement for denne saken, men holder ikke akkurat pusten. Problemer som rammer menn tillegges sjelden noen betydning der i gården. Om ikke annet burde mannlige feminister ha et tilsvarende engasjement for menns seksuelle frigjøring og rettferdighet, men jeg har ikke nevneverdig tro på at det skjer heller. HVorfor ikke? Fordi de kun viser engasjement når det er kvinnen som kan plasseres i offerrollen og mannen som kan demoniseres. Jeg har forklart disse tingene til mannlige feminister som er kjempeengasjert i kvinners nytelse før og de har akseptert argumentasjonen, men den eneste effekten er at de slutter å argumentere for at kvinner undertrykkes seksuelt, men de starter ikke noe engasjement for menn. Patetisk.

    SvarSlett