fredag 30. september 2011

NORSKE KINA-NOTATER: LUFTENS ØRNER I BEIJING

Utsikten fra hotellvinduet mitt i bydelen Andingmen i Beijing så ved første øyekast ikke ut til å by på noe av interesse. Jeg var nabo til en øyensynlig folketom bakgate og et 20 etasjers høyhus i panel og glass.

Jeg ville heller foretrukket å ha utsikt til stadion. Øst for hotellet lå nemlig bydelens idrettsbane. Den var på størrelse med Bislett, hadde kunstgress og lengdeløpsbaner, og den var i bruk døgnet rundt. Klokken sju mandag morgen ble jeg vekket av en megafon som gjallet. Jeg troddet først at det var et politisk møte. Men da jeg fikk listet meg ut i gangen, oppdaget jeg at det ble utført linjegymnastikk med stram disiplin knappe hundre meter fra rommet mitt; tribunen strakte seg til og med oppetter hotellveggen. Premier ble utdelt der nede; det ble jublet, det ble klappet.

Men tirsdag forvandlet den massive glass-og panelveggen på motsatt side av bakgaten seg til en levende scene. Smuget ble fylt av latter og rop. Jeg kikker ut, og der henger de, Beijings ørner: Fem vinduspussere på rekke og rad med en bøtte under seg og en nal i hånden. De er i ferd med å nærme seg bakken på den andre siden av smuget, men har allerede pusset vinduene på over halvparten av kortveggen på den digre høyblokka, og jeg har billett på orkesterplass.

Ingen gondol, ikke sikkerhetsnett, bare et tykt tau, en sugekopp og en enkel sikringsmekanisme: Hvis man faller, blir man hengende i tauet. Skulle derimot tauet ryke eller løsne, er alt håp ute.

I mitt forfatterøye så jeg straks for meg en overskrift i norsk presse, dersom de fem hadde vært på jobb i Norge: "Litauiske bygningsarbeidere grovt utnyttet. Måtte arbeide uten sikring. LO raser: - Brudd på Arbeidsmiljøloven. Noen kunne dødd."

Deretter husket jeg opptil flere TV-innslag fra Oslo Plaza med fasadeklatrere og basehoppere. Ville en basehopper havnet på TV i Kina? Ja, det tror jeg sikkert, men bare forutsatt at det var snakk om et stunt eller et rekordforsøk. Jeg betviler at CCTV ville dukket opp bare fordi noen hoppet ut fra et høyhus.

Hvorfor skulle de det, når det hver dag henger hundrevis, ja kanskje flere tusen vinduspussere høyt over gateplan i Beijing med sine naler, sine sugekopper og sine bøtter, mens de vasker solskinnet tilbake i vinduene på Beijings høyhus og skyskrapere. Jeg ser dem, høyt der oppe, små som insekter, der de ler og synger og vitser og fleiper mens de arbeider seg nedover, etasje for etasje.



Arbeid har alltid vært forbundet med fare. Fiskeren som synker mot havets dyp i stormen, tømmerhoggeren som ligger med brukket rygg under kjempegrana, trailersjåføren som mister livet på E18 ... Det er slett ikke ufarlig å jobbe, og det har aldri vært det.

Men kinesere flest er fatalister, og der Vestens innbyggere anser at de har krav på beskyttelse fra myndighetene og lovverket, legger kineserne langt større vekt på begrepet Skjebne. "Man dør når man dør," tenker de fleste kinesere. "Ingen styrer sin egen skjebne."

Ja, så trygge er vi blitt i Vesten når vi arbeider, at ekstremsportutøveren på glassveggen til Oslo Plaza i virkeligheten imiterer faremomentene som en gang var knyttet til arbeid, helt allminnelig dagligdags arbeid, arbeid med stige og hammer og spiker og tau, lenge før Arbeidsmiljøloven og Arbeidstilsynet.

Mener jeg så at norske vinduspussere skal begynne å henge i tau? Nei da. Jeg bare påpeker en kulturforskjell. For jeg synes jeg hører dem, Beijings ørner, der de henger to hundre meter over bakken og dingler mens de fleiper og prater og nynner og ler: "Hoppe ut fra taket i fallskjerm? Hvorfor det? Han kan jo prøve å henge her oppe i ti timer hver dag, så får vi se hvor tøff han er, hahahahaha!"