SPILLEGALSKAP - hysteriet tar overhånd

Nyheten om at Coop-kjeden og Platekompaniet har bestemt seg for å slutte å selge dataspillet World of Warcraft (WoW) i kjølvannet av de høyreekstremistiske attentatene i Oslo og på Utøya, slo ikke akkurat ned som en bombe. At tiltaket sikkert er velment i all sin empati for de etterlattes pårørende, og at initiativet er blitt støttet av bl.a. utdanningsminister Kristin Halvorsen, gjør imidlertid ikke beslutningen mindre hysterisk.

Jeg skal ikke beskylde Halvorsen for å slå politisk mynt på attentatene, selv om hun som representant for SV tidligere har uttalt seg moralistisk og kunnskapsløst om dataspill. Det er mer naturlig å bruke substantivet uforstand. Myten om at dataspill på spesifikt eller unikt vis skaper eller fremmer vold på en måte som skiller dataspill radikalt fra aggressiv musikk, voldsfilmer eller for den saks skyld bøker, er svært så utbredt.

Den samme debatten har gått i tilknytning til Columbine-drapene i USA, skolemassakeren i Jokola i Finland og andre voldsepisoder der tenåringer har vært gjerningsmenn, og er på ingen måte ny.

Når jeg kaller det en myte, vil noen kanskje innvende at jeg tar et forhastet standpunkt i en debatt der forskerne strides, men jeg har fulgt både forskning og debatt om det som egentlig er nøyaktig det samme forskningsobjektet i en årrekke. Går man tilbake til 80-tallet, vil man finne en rekke tvilsomme og tilsvarende "vitenskapelige studier", der det ble konkludert med at f.eks. Kiss, Iron Maiden, Ozzie Osborne og/eller Sex Pistols fremmet eller skapte voldelig atferd.

I tillegg er det verdt å kaste inn påstanden om at pornografi skaper voldtektsmenn, et standpunkt som iherdig har vært fremmet i den norske debatten av f.eks. den ekstremistiske feministiske Kvinnegruppa Ottar. Likeså debatten om action-filmen "Heat", som ble trukket fram som "inspirasjonskilde" for NOKAS-ranet i Stavanger.


Men det er ikke bare dette metaperspektivet på debatten som får meg til å trekke konklusjoner. Jeg er nemlig selv en ihuga gamer. Helt siden midten av 1990-tallet har jeg spilt spill, inkludert svært så blodige og voldelige spill. Allerede i det første Command & Conquer fra 1995 fikk man poeng for å massakrere sivile dersom man spilte det røde laget Brotherhood of NOD. Så la meg være litt personlig:

Jeg kan med den beste samvittighet si at jeg har nuket tusenvis av både sivile og militære. Jeg har brukt giftgass, forgiftet elver, utslettet hele byer, gjort sivile til zombier for Kane, som utvilsomt kan kalles en av underholdningshistoriens største massemordere. Med glede har jeg henrettet politiske motstandere for min kommandant baron Harkonnen på ørkenplaneten Dune, en serie spill basert på Frank Herberts bøker, også filmatisert av Ridley Scott og med soundtrack av bl.a. elektronika- og ambient-geniet Brian Eno, som for øvrig er politisk rådgiver for de engelske Liberaldemokratenes leder Nick Clegg.

Til mitt forsvar kan jeg si at jeg riktignok alltid har foretrukket å spille Global Defense Initiative, House Atreides, Terrans osv, og at min desiderte favorittserie er Diablo, der jeg på menneskehetens vegne har nedkjempet Baal, Mephisto og Diablo for å forhindre at Ondskapen skal ta kontroll over kloden, og med min level 60 Barbar eller min level 40 Necromancer har jeg slaktet og hakket opp flere tusen udøde, troll, demoner og andre monstere.


Til de som nå måtte vurdere å tipse PST om meg, skynder jeg meg å erklære at jeg også er svært glad i den tyske byggeserien Anno, der blodet glimrer med sitt fravær eller kan skrus av, men det har gått med en del sjørøvere under koloniseringen, og rivaler er blitt eliminert, bl.a. gjennom bruk av min kappekledde spion, som kneggende har forgiftet drikkevannet til mine intetanende motstandere, og når jeg har følt meg tvunget til å ekspandere mitt imperium som tilsvar på min egen befolknings krav om mer kakao eller tobakk, har jeg dessverre sett meg nødt til å utrydde en og annen urbefolkning. Og når jeg har spilt Baldur's Gate og Icewind Dale, har jeg alltid hatt med meg en Thief på laget.

Da jeg spilte "Generals", sendte jeg horder av selvmordsbombere mot de amerikanske styrkene, men det var ikke særlig moro. Ikke fordi jeg hadde tilgang til en armé av fanatikere som var villige til å dø for den al-Qaida-lignende Global Liberation Army, og overhodet ikke fordi jeg mislikte å nedkjempe amerikanerne, men rett og slett fordi "Generals" er et ufritt og kjedelig spill.

Jeg har også utfordret min intellektuelle kapasitet med gaming-historiens mest unike spill "Starship Titanic", med story av avdøde Douglas Adams, forfatteren av "Hitch-hiker's Guide To The Galaxy", men det er da også det eneste spillet jeg har måttet gi fullstendig tapt for. Den skrikende papegøyen ødela konsentrasjonen min, den "Macarena"-aktige musikken surret fortsatt enerverende i hodet mitt lenge etter at jeg hadde skrudd av maskinen, og jeg kjørte stadig frusterende feil med de umerkede heisene. Det ville tatt meg ett år å runde dette kunstverket av et spill (uten å jukse). En estetisk nytelse.


I timevis har jeg sittet foran PCen og svettet meg i mål fem sekunder før stoppeklokken ville ha trigget Game Over-ikonet, søvnløs har jeg ligget med adrenalinet pumpende, søvndrukken har jeg kommet for sent til møter, sex har jeg forsaket, venner har jeg sviktet og kvinner har jeg forsmådd, ja, selv mitt kjære Rosenborg har jeg sveket. Jeg er kort og godt en lidenskapelig gamer.

Ja, så vanvittig glad er jeg i å spille at jeg IKKE har spilt World of Warcraft, et spill som for øvrig er like "farlig" og skummelt som "Ringenes Herre" og "Harry Potter"; det er mange fellestrekk mellom disse tre underholdningsobjektene. Hadde jeg vandret inn i WoW, ville jeg risikert å ende i et telt på NAVs regning. Jeg har nemlig spilt samtlige forgjengere til WoW og jeg har derfor holdt meg langt unna dette suverene, fargerike og fantasieggende spillet. Men man må trekke en grense, og derfor har jeg sjaltet ut alle MMORPGs, jeg spiller ikke online i det hele tatt. Jeg er en opptatt mann, og jeg har dessuten rimelig god selvkontroll. Men jeg må smått rødmende innrømme at den eneste grunnen til at jeg kunne finne på å ønske meg tilbake til tenårene, på tross av premature ejakulasjoner og et hår som sto til alle kanter, måtte være spill: Ingenting ville vært bedre ferie for meg enn en hel juleferie eller påskeferie foran skjermen. Men jeg er ingen kid, og jeg har heller intet ønske om å bli det igjen.

I stedet har jeg valgt bort filmer, musikk, konserter og annen underholdning og spilt for og på og mot egen maskin. Ingenting slår den herlige følelsen av triumf når man har klart å forhindre den russiske statsminister Cherdenko fra å rømme ut i verdensrommet fem sekunder før timeren slår inn, eller når man endelig klarer å mose Duriel i gravkammerat til Tal Rasha. Så når dere andre benker dere foran "True blood" eller "Torsdagskveld fra Nydalen", skur jeg på PCen.


Jeg lever ellers hele mitt liv i tankenes verden. Når jeg skal slappe av, vil jeg lengst mulig bort fra all verbalitet, fra alle assosiasjoner til virkeligheten, jeg vil inn i eventyrets verden, og jeg vil selv delta i eventyret.

Så jeg tør påstå at jeg sannsynligvis er av de "gamlisene" i Norge som har størst og bredest gaming-erfaring, selv om jeg tidlig valgte bort sportsspill, såkalte first-person-shooters, bilspill og flysimulatorer. Jeg har aldri spilt Duke Nukem, Counterstrike, Half-life eller Call of Duty. Jeg holder meg til RPG og RTS. Og jeg forbeholder meg retten til å mene at det notoriske Grand Theft Auto (GTA) er teit. Ikke fordi jeg har moralske innvendinger mot å frakte kokain eller prostituerte i spillsammenheng, men jeg synes bare det er evigheter fra 1337.

Til de som nå vil mene at jeg er både gal og farlig, kan jeg bare svare: "Vel, jeg har i hele mitt voksne liv hørt på pønk, punk, metal, frijazz, samtidsmusikk og oi! Jeg liker filmene til Sam Peckinpah, Takashi Miike (Quentin Tarantinos forbilde) og Rob Zombie, og jeg leste H.P. Lovecraft som 14-åring. Jeg har aldri sett ett eneste "Beat for beat", "Allsang på grensen" eller "Gylne tider", og jeg ber alltid drosjesjåføren om å skru av Postgirobygget og Di Derre. Såkalte "erotiske og sensuelle" filmer får meg til å gå i kjøleskapet; jeg foretrekker "kjønnsorganer i bevegelse". Smaken er som baken.


Jeg har altså en relativt unik erfaring som "voksen" gamer, og jeg har ingen problemer med å stemple Platekompaniets og Coops tiltak som en eneste stor hysterisk misforståelse.

Det er derfor trist å måtte konstatere at utdanningsminister Halvorsens uttalelse tydeliggjør at det finnes svært liten kompetanse på politisk hold om en så stor sektor av underholdnings-Norge som dataspill. Tilsvarende mangelfull kompetanse på teater eller film ville vakt oppsikt.

Den generelt negative holdningen til dataspill viser seg også i form av forskjellsbehandling: Mens Jazzfestivalen i Molde tradisjonelt åpnes av kulturministeren, utsettes Norges største datafestival The Gathering for politirassia og krav om moms. Enhver tenåring vil garantert se en sammenheng mellom denne ublide behandlingen og det faktum at jazz som kulturform er populær i den nåværende regjeringen. Noe belegg for at det skulle befinne seg mer dop på The Gathering enn på jazzfestivaler, tror jeg imidlertid at man vil få problemer med å finne.

Min kritikk i denne saken rammer imidlertid primært Platekompaniet, som burde vite bedre, men her antar jeg at man ikke har søkt råd hos sine ansatte. Det er fristende å være nokså besk og tippe at dette er et styrevedtak foretatt uten at noen under 50 år har fått uttale seg først.

Dersom salgsstoppen hadde vært et fornuftig tiltak, ville man også ha måttet gripe inn mot

- aggressiv musikk som f.eks. hardcore metal i alle sine varianter (black metal, death metal, grindcore) eller oi!. Men landets foreldre har ingen grunn til å bekymre seg for verken Hatebreed eller Slipknot.

- horror-, action- og voldsfilmer som f.eks. "Texas Chainsaw Massacre", som nylig ble vist på NRK, "Natural Born Killers" eller "Man Eats Dog".

- bøker forfattet av Bret Easton Ellis, Stephen King, Clive Barker, eller for den saks skyld Edgar Allen Poe.

- TV-serier som "Dexter", "Sopranos" og "Rome".


Det er all grunn til å være kritisk til utdanningsminister Halvorsens vage "råd" til landets foreldre. For hva sier hun? "Følg nøye med", sier hun. På hva da? Hvordan i all verden skal engstelige foreldre kunne følge med på noe som helst hvis de ikke aner noe om spill? Hva skal de gjøre, da? Hvilke grenser skal de trekke?

Er det fare på ferde ...

... hvis mamma kommer inn på gutterommet og ser sin 16 år gamle sønn fly rundt i Miamis gater med en SPAS 12 og likvidere byens politistyrke så blodet spruter mens hiphopen dundrer ut av høyttalerne?

... hvis pappa skal gi beskjed til poden om at middagen er klar, men det som møter ham på sønnens skjerm er de seksualiserte dødsskrikene til Dark Archers på The Stony Fields?

... hvis mor og far oppdager at husets tenåring spiller Wolfenstein, der det sympatiske målet er å likvidere fleste mulig SS-soldater under en noe modifisert 2. verdenskrig?

Hva betyr disse scenarioene? Hvordan skal mamma og pappa reagere? Hvordan skal du som forelder kunne opptre fornuftig hvis du ikke forstår uttrykket eller sjangeren? Det er fristende å spørre utdanningsministeren om hva hun mener at stakkars lamslåtte, ja sjokkerte foreldre skal gjøre?


Det eneste som undervisningsministeren oppnår ved indirekte å bygge opp under myten om at dataspill er "farlige", er å gjøre foreldre engstelige eller forvirrede inntil det irrasjonelle, å så splid mellom kidsa på den ene siden og mamma og pappa på den andre, å tvinge ungene ut av huset og bort til klassekameraten for å spille der, ja i siste instans risikerer man å skape aggressive kids som føler seg forfulgt av sine foreldre.

Undervisningsministerens "råd" om "å følge med" er like mye verdt som et "råd" fra helseministeren om "å følge med" hva brystkreft angår, i motsetning til å gi råd om å kjenne etter om det finnes kuler i brystene, ta mammografi etc. Ja, "rådet" om "å følge med", samt undervisningsministerens støtte til Coop/Platekompaniet er i all sin luftige allmennhet på grensen til det uansvarlige.

Hvis man ikke engang aner hva en Ion Cannon er, bør man være forsiktig med å gi råd om dataspill.

(Forsatt forvirret? Prøv selv!)

Mener jeg så at man bare skal si "spill i vei"? Slett ikke. Det finnes solid forskning som indikerer at under gitte omstendigheter - jeg gjentar: gitte omstendigheter - finnes det en sammenheng mellom spill og forsterket aggressiv atferd fra enkelte unge, ja til og med voldsbruk. Men det finnes overhodet intet belegg for å påstå at dataspill i seg selv, og langt mindre WoW, skaper aggresjon i seg selv, eller at dataspill som sådan har iboende voldsforsterkende egenskaper.

Sannsynligvis finnes det tvert imot mange eksempler på at kids bruker dataspill som utløp for aggresjon, dvs. på samme måte som voksne kan bruke en punching-ball som ventil for følelser. Jeg har selv brukt spill for "å få ut litt luft" i situasjoner der jeg har kokt av innestengt aggresjon.


Her er derimot noen konkrete eksempler på varselstegn for foreldre hva "World of Warcraft" angår:

- Hvis din sønn forteller at han er blitt kastet ut av av et "crew" eller et "raid" i "World of Warcraft", bør du sjekke hvorfor. Det samme gjelder hvis WoW har utestengt ham for brudd på regelverket. "World of Warcraft" er nemlig et kollektivt spill, som bygger selvtillit hos kidsa og lærer dem hva samspill, disiplin, samarbeid og lederskap er. Det finnes et slags kollektivt politi av likemenn der inne, som passer på.

- Hvis junior stalker enkeltspillere og vandrer alene rundt i landskapet over lang tid for å plage og ødelegge for uerfarne spillere.

- Hvis poden fører et aggressivt og brutalt språk som vekker oppsikt blant andre spillere.

- Hvis WoW går ut over skolen.

Det beste rådet jeg kan gi foreldre, er: Snakk med en 25- eller 30-åring som selv spiller. Spør storebror eller en fetter.

For det finnes ingen generelle fasitsvar eller entydige indikasjoner dersom tenåringer viser forkjærlighet for blodige voldsspill, for konsekvent valg av "den onde siden" i spill der man kan velge rollefigur, eller dersom kidsa erklærer hat til det øyensynlig koselige og voldsfrie spillet "The Sims", som etter mitt syn er langt mer tilrettelagt for psykopater og seriemordere enn WoW noen gang vil bli. Og sjansen for at barn skal få mareritt av den siste Harry Potter-filmen er langt større enn at de skal få mareritt av World of Warcraft. "Ringenes Herre"-filmene er langt skumlere enn WoW noen gang vil bli.

Men dersom jeg hadde hatt en sønn som var fullstendig asosial og beveget seg gjennom oppveksten uten venner, som kledde seg i svart, dekorerte rommet med hodeskaller, samlet på kniver, viste en manisk interesse for seriemordere og krigsforbrytere, snakket konstant om NWO og Frimurerlosjen med politiske overtoner, hørte bare på deathcore og Burzum, i tillegg til å spille World of Warcraft, ville jeg nok selv ha grepet inn. Men da ville høyst sannsynlig dataspill i så fall vært mitt minste problem.

Hvis du derimot har en sønn som også spiller fotball, har en vennekrets, klarer seg rimelig bra på skolen og ellers oppfører seg som tenåringer flest, har du neppe grunn til bekymring.

Tvert imot. Det finnes til og med en undersøkelse som kan tyde på at det er de ungdommene som IKKE spiller dataspill, som er mest utsatt for avvikende atferd.

Eller som mannen bak undersøkelsen, Lawrence Kutner, har uttrykt det: "You'll sometimes see kids coming out of an action movie making kung fu moves against one another. But that doesn't mean they're going to do that against the sweet little old lady down the street."

Selv slutter jeg meg til denne Wikipedia-kommentaren om Kutners undersøkelse.

"The authors found previous research (including experimental studies on college students) of little help to parents, teachers, pediatricians or policymakers concerned about potential risks from video game play. They also suggest that potential benefits of video games (including some games with violent content) has not received enough attention. "

Som tiltak mot vold og terror er Coops og Platekompaniets fjerning av "voldelige" dataspill fra hyllene like velbegrunnet og gjennomtenkt som en eventuell stans av all visning av filmen om Max Manus eller et forbud mot bilder av Churchill, siden Breivik har oppgitt dem begge som forbilder.

Det vil dessuten garantert undergrave kidsas tro på at regjeringen Stoltenberg vil evne å innføre passende og effektive tiltak for å forhindre nye terroraksjoner i Norge. Jeg tipper at minst 70 % av landets kids vil krysse av på alternativene Latterlig, Fjernt eller Idiotisk, ja Høl i huet i en eventuell meningsmåling om salgsstoppen.

Så hvis din sønn eller datter (det er mange jenter som spiller WoW) kommer løpende ut av rommet sitt og forteller at han eller hun og +20 andre har klart å drepe Onyxia, så ikke se mistenksomt på din etterkommer, men si: "Da fortjener du pizza til kvelds. Jeg har hørt at det skal være fryktelig vanskelig å ta livet av henne."