HUN LUKTER KORN - et dikt

Sjelden har jeg blitt så glad som da jeg i ettermiddag fant et dikt jeg trodde var gått tapt. Det lå der og smilte til meg i en bortgjemt mappe, langt inne i Mine dokumenter. Jeg har i flere år vært helt overbevist om at jeg ikke hadde en digital kopi. At mitt hittil beste dikt bare skulle forsvinne, er jo fullstendig meningsløst, ja direkte smertefullt å bære.

Gleden ble desto større da jeg fikk bekreftet at det var slik jeg husket det; det var bare nødvendig med noen få (tekniske) justeringer.

Den selvsamme gleden over å finne igjen diktet førte til en umiddelbar publiseringsiver. Jeg hadde egentlig tenkt å spare det til min neste diktsamling, men ... skitt au. Nettet er diktets framtid, sånn er det bare, så jeg bestemte meg for å publisere det her og nå.

Siden noen av ordene er det som heter fantasieggende, plasserer jeg bilder og bakgrunnsstoff ETTER diktet denne gangen. Enjoy!


HUN LUKTER KORN

hun lukter blått, en himmel, tidlig
på 80-tallet, ikke en sky å se, et eller annet sted
i Sverige, det er så lenge siden, jeg husker
ikke hvor og ikke alle, ikke hvem som inviterte
meg eller hvem som bodde der, en flatbygd
med lange åkrer, barskog og gamle trebåter, det må ha vært
ferskvann, tror jeg, jeg kan ikke huske lukten
av havet, men en gul 2CV og to brune
brystvorter og en blå eller lilla
bomullsgenser med hvite knapper og tar jeg
ikke feil hadde hun farget den selv, og det var
flaggstang der, og et stort hull
mellom fortennene hadde hun, smilehull
også, en føflekk, det var sommer, sen-
sommer, og jeg synes å huske at jeg hørte
rørdrummens trompetstøt, men det er kanskje bare
noe jeg innbiller meg, for rørdrummen
er like sjelden som åkerriksen, som bygger reir
midt ute i det gule kornet og ikke overlever
skurtreskerens tålmodige, hjerteløse spiralgang
inn mot sentrum midten av åkeren, der åkerriksen ikke har noe
sted å gjemme seg for treskeknivene, men det er iverksatt
et verneprogram blant norske kornbønder, sikkert
også blant svenske, som heretter skal kjøre fram
og tilbake, fram og tilbake, fram

og tilbake med det digre røde
eller grønne treskeverket av støy, stål og eksos,
så åkerriksen skal få en sjanse til
å stikke av, men rørdrummen har ingen
steder å gjøre av seg, den har hjemmet sitt
i sivet, blant takrørene, og er det noe
mennesker virkelig misliker, er det en unyttig,
uryddig skog av takrør, full av knott- og mygg-
larver og frosker som ingen vil kysse, så derfor høres ikke
rørdrumhannens tåkelur u-buu, u-buu, u-buu så ofte
i våre dager, på engelsk heter den bittern, det kan jeg selvsagt
forstå, den blir borte, den også, akkurat
som nattravnen, som idiotisk nok bygger reir
på bakken blant katter og hunder og mennesker
og BMX-sykler, men jeg husker
det store, gule huset, den skjeve, gule verandaen,
hagen, utsikten og lukten
av korn, men det er kanskje bare i drømmene mine
jeg har hørt rørdrummen, og åkerriksen
så jeg aldri, det er jeg sikker på, og jeg har aldri sett
en nattravn, men jeg husker
fortennene, føflekken og smilehullene, hun hadde
mørkt hår med fall og luktet ikke
korn, jeg kan ikke huske at hun luktet
noe i det hele tatt, ingenting, hun
jobbet i butikk, nei forresten, hun gikk
på skole, jeg husker hvilken også,
faktisk, og tett inntil meg står hun
som bruker shampo for tørt hår, og hun er blond, hun
lukter korn, det gjør hun, hun lukter
agner, hun lukter gult, og jeg skal ta henne, ta henne
med til takrørskogen og blåse
i luren, som rørdrummen, som rørdrummen

Rørdrum (over). Slik låter den.



























Åkerrikse (over). Den lyder slik.
Og her kan du lese om vernetiltakene for åkerriksen.











Nattravn (over), som synger (vel ...) slik.