fredag 22. oktober 2010

TIL FORSVAR FOR MARILYN MANSON OG ANDRE INNOVATØRER a.k.a. Lady Gaga i musikkhistorisk perspektiv

Professor i religionsvitenskap ved UiB, Dag Øistein Endsjø, har skrevet en utmerket kronikk om Lady Gaga i Dagbladet, der han analyserer kulten rundt den Norges-aktuelle popdronningen. Vanligvis er begrepet kultfigur knyttet til artister som slett ikke er mainstream, men å bruke religionshistoriske begreper på Lady Gagas gjennomslagskraft virker helt på sin plass. Imidlertid halter Endsjøs analyse av damen selv en smule.

Uten å laste professor Endsjø føler jeg derfor et visst behov for å plassere Lady Gaga i en historisk sammenheng. For leser man kronikken isolert, kan det virke som om Lady Gaga er en slags kvalitativ nyskapning. Det er hun imidlertid ikke. Det vil være langt mer korrekt å si at hun er et foreløpig punktum, en eneste stor synergi av musikk og bilder som har preget popkulturen før henne, og som storsamfunnet kanskje ikke helt har fått med seg. Men så pleier da også de virkelige innovatørene sjelden å få æren, det er som regel 2. generasjonen som får oppmerksomheten, og da har innovatørene gjerne blitt "gamle" og velkjente.

Mesteparten av det Endsjø skriver om Lady Gaga kunne vært hentet fra en kronikk om mannen som kan kalles hennes "forgjenger": Marilyn Manson. Det androgyne aspektet, hyllesten til en ikkeregulert seksualitet, det semi-pornografiske innslaget, tøyingen av storsamfunnets normative grenser og ikke minst dekonstruksjonen av forrige århundres endimensjonale identitetsbegrep og den trassige avvisningen av en entydig identitet er alle Gaga-elementer som Manson har representert helt siden debutplaten "Portrait of an American family" sjokkerte USA i 1994.

Men der Lady Gaga er "kjærlighetsgudinnen" (Endsjø) som påkaller Jesus på sine konserter, har Manson alltid framstått som demonisk. Artistnavnene deres sier det meste. Mens Gaga er oppkalt etter Freddy Mercurys og Queens "Radio Ga Ga" ("All we hear is Radio ga ga/Radio blah blah") fra 1984, og selv om ordet "gaga" siden 80-tallet har endret betydning (i retning av "helt hinsides"), valgte Brian Hugh Warner å kalle seg opp etter massemorderen Charles Manson, USAs samfunnsfiende nr. 1 før Usama bin Laden entret scenen. Mens Lady Gaga "dreper for fote, både kjente og ukjente, vandrer inn og ut av fengslet, men alt på ... et absolutt teatralsk og dramatisk vis" (Endsjø), sang Marilyn Manson i 2003 aggressivt og truende "Use your fist and not your mouth".

I så måte forholder Lady Gaga seg til Marilyn Manson slik The Police forholder seg til Sex Pistols. Der Sex Pistols var dritings, fulle av speed og sloss, ja til og med drepte, framsto Police som punkens snille gutter med sine blonde frisyrer og sin romantiske "Message in a bottle". Og i likhet med Police har Lady Gaga problemer med å overbevise den indre kjernen av kredibilitets-fetisjister. Første gang jeg hørte om Lady Gaga var ved et cafébord på Grünerløkka, der en subkultur-akademiker betegnet henne som en bløff, som et plateselskap-produkt, som en snylter på det radikale USA, ja rett og slett som blond og dum, akkurat slik Police ble omtalt av enkelte hardcore-punkere i 1980.

Imidlertid avtok kritikken noe ettersom Lady Gaga rimelig raskt ble omfavnet av amerikanske artister med stor kredibilitet, akkurat slik hetsen mot nakenmodellen og disco-sangerinnen Samantha Fox forstummet på 80-tallet da det ble kjent at hun var en venn av legendariske Lemmy fra Mötorhead, og slik kredibilitets-fetisjistene måpende måtte bite i seg at det "dumme og blonde" hatobjektet Kylie Minogue sang duett med Nick Cave, selve inkarnasjonen av fetisj-kred. Det sier for øvrig noe om hvor vanskelig det er for kvinnelige artister å oppnå anerkjennelse uten mannlige subkulturelle skussmål. Knapt noen forståsegpåer betraktet Madonna som en innovatør da hun sang "Like a virgin" og "Papa don't preach" heller, hun var bare "dum og blond og kommers" - hun også.

Det eldste og fortsatt morsomste eksemplet på denne typen politisk korrekt kredibilitet som jeg kjenner til, knytter seg til kontroverset rundt reggae-klassikeren "Rivers of Babylon". Låta ble kjent gjennom soundtracket til kultfilmen "The harder they come" fra 1972 i The Melodians' versjon, men i 1978 ble den innspilt av Boney M, et disco-band satt sammen av den tyske schlager-produsenten Frank Farian, og låta ble raskt en landeplage over hele Europa og toppet alle hitlister i måned etter måned, også i Norge. Raseriet ville ingen ende ta! Hvordan våget hyperkommersielle disco-skjøger "å skjende" denne hellige klassikeren?! En hån mot "ekte" reggae!

Det imidlertid ingen av de politisk korrekte kred-romantikerne visste før bl.a. undertegnede med sedvanlig trøndersk innfulhet kunne opplyse dem, var at Boney Ms versjon ble svært så populær i Jamaica, og at låta var å høre "på hvert eneste gatehjørne" i ghettoen i Kingston i Jamaica, ble det sagt. Ja, de mest hardcore rastafarianerne betrakter fortsatt Boney M-versjonen som en seier for reggaen globalt. Etter at dette ubehagelige faktum ble kjent, var det nokså vrient å fremme teorien om "kulturløse europere som utnyttet det svarte Jamaica".

Jeg skal ikke laste Endsjø for å gjøre Lady Gaga til en banebrytende forkjemper for «Glem alle som har fortalt dere at dere ikke passer inn»-slagordet, men den som var først ute (2002) på spinnesiden med akkurat dette budskapet, var en artist med null kred i det gode selskap:



Legg merke til publikumskommentarene på YouTube under videoen, jfr. "et postmoderne kjærlighetsbudskap, perfekt tilpasset alle usikre tenåringssjeler (uansett alder), som higer etter å få lov å være den de vil." (Endsjø) Aguileras velkjente tragiske barndom gjør dessuten hennes håndtering av de samme temaene som Lady Gaga nå høster velfortjente lovord for å sette på dagsorden, atskillig mer nærgående og gir "Beautiful" en sår troverdighet som fullstendig overskygger tekstens poetiske banaliteter. Det tilfører sangen en emosjonell intensitet som Lady Gaga foreløpig har til gode å mane fram. Aksept-temaet går for øvrig også igjen hos Marilyn Manson, men der Aguilera er personlig og Gaga symfonisk, er og blir Manson en kjølig, distansert og besk moderne amerikansk intellektuell med en tydelig europeisk filosofisk orientering.

Silikonerte Christina Aguilera har imidlertid aldri blitt betraktet som annet enn dum og blond av akademikerne og kred-fetisjistene. Her er det på tide å si noen ord om norsk prippenhet versus befriende amerikansk åpenhet hva selve musikken angår. "Beautiful" er som ballade betraktet uten tvil en perle av en låt. Men i det musikkpolitiserte Norge har det aldri vært politisk korrekt å anerkjenne musikk qua musikk. Så når Marilyn Manson spiller denne låta, vil det sikkert overraske enkelte nordmenn eller bli oppfattet som en slags parodi, men det er det ingen grunn til. Her føyer Manson seg pent inn i en amerikansk tradisjon, der et av Mansons forbilder også har markert seg.

Manson er nemlig ikke den eneste som har spilt "Hit me" live. Det har også Mike Patton gjort. Pattons versjon er aldri innspilt, den er bare tilgjengelig på fildeling, men han har derimot spilt inn "Easy", og jeg har sett flakkende blikk ved cafebordene når jeg har røpet at den er skrevet av Lionel Richie og innspilt opprinnelig av Richies første band The Commodores. Ikke bare det, men Faith No Mores versjon er ren planking av originalen, helt ned til gitarsoloen.

Her kan det være på sin plass å fortsette å betone musikkarkeologien. Mansons gjeld til Faith No More/Patton hører vi klart når Manson sjenerøst endrer Faith No Mores "Be aggressive" til "Be obscene" i "mObscene":



Personlig heller jeg mot å tilskrive denne amerikanske åpenheten til det faktum at USA på sitt beste består av en smeltedigel av mennesker, religioner, etnisiteter og kulturer som klarer å sameksistere. Kanskje er det nettopp derfor som aggresjonen mot dette mangfoldet blir så sterk at den slår ut i redneck-mentalitet og hate crimes. Ja, muligens kan det sies at ett uttrykk for denne relative harmonien er det faktum at somaliere har klart seg utmerket i USA, mens de i det øyensynlig mer tolerante Norge er et eksempel på en integreringsfiasko.

Kanskje er det blant slike mekanismer vi må lete for å forstå hvorfor det er rimelig sjelden at norske band foretar dristige valg når de skal velge cover-låter? The Aller Værste gjorde det i 1980 i den "verste" punketida, men det spørs om et mindre kjent band uten samme kredibilitet ville ha overlevd å spille Abba-låter med samme kjærlighet, om enn en viss tongue-in-cheek.

Det verste eksempelet fra Norge på absurd kred-purisme er imidlertid nokså stygt. Da Ingrid Olava spilte inn Jokke og Valentinernes klassiske "Her kommer vinteren", opplevde hun å bli spyttet på (!) på gaten av såkalte Jokke-fans som mente at hun hadde "skjendet" Joachims minne. Reaksjonen til Valentinernes bassist Petter Pogo og Joachims personlige venner, var imidlertid at hennes versjon beviste at Joachims låter ville leve evig. Joachim selv var langt fra noen dogmatiker, og de fleste av oss som kjente ham, vil nok helle mot at han ville vært passe smigret.

Så det kan fort bli både mageplask og hakeslipp for hardcore-entusiaster som erklærer "Død over Lady Gaga" i klassisk puristisk ånd, ikke minst blant de som håner Lady Gaga, men hyller Marilyn Manson. De risikerer å våkne opp til - ja, hvem vet? - en framtidig duett med Marilyn Manson og Lady Gaga. Der noen ser en avgrunn mellom de to, ser jeg for min del bare kontinuitet. Og den som "hater" Madonna, men anerkjenner Lady Gaga, vil garantert få "kjærlighetsdronningen" selv på nakken. All popmusikk og all rock står i gjeld til noe før den, og en "oss mot dem"-innstilling eller politisert dissekering av popmusikk vil alltid ende opp som en analytisk fiasko. Ser man rockhistoriens under ett, er det utvilsomt kontinuiteten som dominerer, ikke bruddene. Det er svært lite som er unikt, og historien har en tendens til å viske ut samtidens stridsspørsmål.

Det er mulig jeg er en smule urettferdig mot prof. Endsjø, men jeg øyner paradoksalt noe av den samme tankegangen som hos kred-puristene i hans analyse av Lady Gaga: "likevel (er) Lady Gaga ingen ufarlig figur", et utsagn som må sees i sammenheng med hans underforståtte ros av at Lady Gaga også agerer politisk, samt det skrikende fraværet av Marilyn Manson i kronikken. En analyse av Lady Gaga som ikke nevner Manson, er på grensen til det historieløse.

Det er dessuten generelt problematisk å dele pop og rock inn i "farlig*" (underforstått: for Systemet) og "ufarlig", et høyst tvilsomt grep som stammer fra midten av 80-tallet, da denne regelrett corny inndelingen ble importert av norske musikkjournalister fra den engelske musikkavisen New Musical Express. Marxistisk inspirerte analyser av punken gjorde sitt inntog i norsk musikkjournalistikk og erstattet erkjennelsen som lå i punkens nihilistiske slagord "We're all prostitutes" med "sosial samvittighet" og honnørordet "bevisst", hvorpå punkens kaos ble til begrepsmessig orden i god sosialdemokratisk ånd og derpå arkivert av Den store konsensus. Omtrent samtidig ble begrepet "opprør" pensum i den norske grunnskolen ("Det er riktig å gjøre opprør", jfr. Tramteateret). Sid Vicious var død, og alt var igjen såre vel blant enittene, begripelig og trygt.

Men popmusikk og rock i alle dens avskygninger lar seg ikke umiddelbart dele inn i en postkristen dualistisk virkelighetsforståelse i det skvulpende kjølvannet etter "de harde 70-åra", da all musikk ble politisert og inndelt i "farlig" og "ufarlig*" (for Systemet og Makten), i "kommersiell" og "alternativ" eller - i siste instans - i "god" og "ond". Der Marilyn Manson er mørket, er Lady Gaga lyset, og både skygge og sol har sin plass i moderne musikkkultur. Hvem av de to som eventuelt kommer til å sette de største fotavtrykkene etter seg i positiv samfunnsforandrende retning, vil bare historikerne en gang i framtiden kunne si noe om.

Og selv om jeg rent personlig - forutsigbart nok - foretrekker Marilyn Manson framfor Lady Gaga på spilleren, er ikke dette sagt til forkleinelse for Lady Gaga. Å hevde at Lady Gaga er en "soft" eller "stueren" utgave av Manson er rett og slett banalt, ja direkte teit. Tvert imot føles det litt som om dagspressens omfavnelse av Lady Gaga, både som artist og fenomen, har et innslag av musikkpolitisk tanntrekking. Lady Gaga er god nok som hun er og mer enn skarp nok i kantene. Men å framstille henne som en slags gladkristen solstråle med en Demokratisk agenda, slik Endsjø tenderer mot å gjøre, føles like meningsløst som å omtale Marilyn Manson som "sjokkrocker".
De to har mer felles enn det som skiller dem. Dagen eksisterer i kraft av natten, og omvendt.


* Norske musikkjournalister - da som nå - var ikke spesielt stive i verken engelsk eller norsk, så egentlig er ordet "farlig" en ideomatisk feiloversettelse, det korrekte norske ordet skal selvsagt være "harmløs" eller "tannløs".

fredag 9. juli 2010

NYE UTGAVER AV "BANK" OG "KONGEN AV KØBENHAVN"

Endelig foreligger alle mine tre romaner i pocket, i en veldesignet serie også, til og med. "Kongen av København" har vært utsolgt fra forlaget siden tusenårsskiftet, og "Bank" ble utsolgt i vår. "Sennepslegionen" har hele tiden vært å få, den har jo holdt seg populær i 23 år.

Det er 2. utgave av "Kongen av København" og 3. utgave av "Bank", samlet opplag for "Kongen av København" er 4 000, mens "Bank" er oppe i 11 000, noe som gjør den til min mest solgte bok. Den har jo også solgt 2 500 i tysk utgave, "Rache auf Raten" (Hevn på avdrag).

Utgivelsesdato er 2. august, og de nye omslagene er utformet av Miriam Edmunds, basert på Bengt Olssons originaldesign av omslaget på "Sennepslegionen".

Bøkene kan bestilles/forhåndsbestilles direkte fra CappelenDamm.

Pris 139,-
Pocketutgaver


tirsdag 6. juli 2010

PAPIRBOKENS DØD

Jeg benytter anledningen til å anbefale mitt essay "Papirbokens død. Tretten personlige hjertesukk" i Vinduet 2/2010 som sommerlektyre.

Det har tydeligvis vakt en viss oppsikt, siden jeg her om dagen ble invitert til å innlede samt også å delta i en senere paneldebatt på en konferanse i regi av Buskerud Fylkesbibliotek, Norsk Kulturråd og Nasjonalbiblioteket.

Jeg tror sannelig det er første gang jeg har mottatt en henvendelse fra det vi kan kalle Kultur-Norge siden høsten 1990, da det samme Norge, anført av NRK, dette forunderlige hus der ingen direktiver gis, men alle reagererer likt og samtidig, innledet sin stilltiende kollektive boikott av meg og all min virksomhet etter utgivelsen av "Psykedelisk utviklingshemmet" med Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

Ja, det tror jeg faktisk. Eller som min ekskone sa det i desember 1990: "Så stille det er blitt på telefonen, da?"

torsdag 1. april 2010

HUN LUKTER KORN - et dikt

Sjelden har jeg blitt så glad som da jeg i ettermiddag fant et dikt jeg trodde var gått tapt. Det lå der og smilte til meg i en bortgjemt mappe, langt inne i Mine dokumenter. Jeg har i flere år vært helt overbevist om at jeg ikke hadde en digital kopi. At mitt hittil beste dikt bare skulle forsvinne, er jo fullstendig meningsløst, ja direkte smertefullt å bære.

Gleden ble desto større da jeg fikk bekreftet at det var slik jeg husket det; det var bare nødvendig med noen få (tekniske) justeringer.

Den selvsamme gleden over å finne igjen diktet førte til en umiddelbar publiseringsiver. Jeg hadde egentlig tenkt å spare det til min neste diktsamling, men ... skitt au. Nettet er diktets framtid, sånn er det bare, så jeg bestemte meg for å publisere det her og nå.

Siden noen av ordene er det som heter fantasieggende, plasserer jeg bilder og bakgrunnsstoff ETTER diktet denne gangen. Enjoy!


HUN LUKTER KORN

hun lukter blått, en himmel, tidlig
på 80-tallet, ikke en sky å se, et eller annet sted
i Sverige, det er så lenge siden, jeg husker
ikke hvor og ikke alle, ikke hvem som inviterte
meg eller hvem som bodde der, en flatbygd
med lange åkrer, barskog og gamle trebåter, det må ha vært
ferskvann, tror jeg, jeg kan ikke huske lukten
av havet, men en gul 2CV og to brune
brystvorter og en blå eller lilla
bomullsgenser med hvite knapper og tar jeg
ikke feil hadde hun farget den selv, og det var
flaggstang der, og et stort hull
mellom fortennene hadde hun, smilehull
også, en føflekk, det var sommer, sen-
sommer, og jeg synes å huske at jeg hørte
rørdrummens trompetstøt, men det er kanskje bare
noe jeg innbiller meg, for rørdrummen
er like sjelden som åkerriksen, som bygger reir
midt ute i det gule kornet og ikke overlever
skurtreskerens tålmodige, hjerteløse spiralgang
inn mot sentrum midten av åkeren, der åkerriksen ikke har noe
sted å gjemme seg for treskeknivene, men det er iverksatt
et verneprogram blant norske kornbønder, sikkert
også blant svenske, som heretter skal kjøre fram
og tilbake, fram og tilbake, fram

og tilbake med det digre røde
eller grønne treskeverket av støy, stål og eksos,
så åkerriksen skal få en sjanse til
å stikke av, men rørdrummen har ingen
steder å gjøre av seg, den har hjemmet sitt
i sivet, blant takrørene, og er det noe
mennesker virkelig misliker, er det en unyttig,
uryddig skog av takrør, full av knott- og mygg-
larver og frosker som ingen vil kysse, så derfor høres ikke
rørdrumhannens tåkelur u-buu, u-buu, u-buu så ofte
i våre dager, på engelsk heter den bittern, det kan jeg selvsagt
forstå, den blir borte, den også, akkurat
som nattravnen, som idiotisk nok bygger reir
på bakken blant katter og hunder og mennesker
og BMX-sykler, men jeg husker
det store, gule huset, den skjeve, gule verandaen,
hagen, utsikten og lukten
av korn, men det er kanskje bare i drømmene mine
jeg har hørt rørdrummen, og åkerriksen
så jeg aldri, det er jeg sikker på, og jeg har aldri sett
en nattravn, men jeg husker
fortennene, føflekken og smilehullene, hun hadde
mørkt hår med fall og luktet ikke
korn, jeg kan ikke huske at hun luktet
noe i det hele tatt, ingenting, hun
jobbet i butikk, nei forresten, hun gikk
på skole, jeg husker hvilken også,
faktisk, og tett inntil meg står hun
som bruker shampo for tørt hår, og hun er blond, hun
lukter korn, det gjør hun, hun lukter
agner, hun lukter gult, og jeg skal ta henne, ta henne
med til takrørskogen og blåse
i luren, som rørdrummen, som rørdrummen


Rørdrum (over). Slik låter den.



























Åkerrikse (over). Den lyder slik.
Og her kan du lese om vernetiltakene for åkerriksen.











Nattravn (over), som synger (vel ...) slik.



mandag 29. mars 2010

LA STORE NORSKE LEKSIKON (SNL) DØ

Den nasjonalromantiske redningsaksjonen for SNL smaker av sosialdemokratisk frykt for tap av statlig kontroll over informasjonsstrømmen og minner om luddit-argumentasjonen på 80-tallet mot oppløsning av kringkastingsmonopolet i Norge.

Slik kan det derimot gjøres:

Statlig støtte til Wikipedia bør avvises på prinsippielt grunnlag. Hva vil ellers skje når Hviterussland eller Burma kommer på banen? Forutsetningen for det globale tillitsvotumet til Wikipedia er leksikonets uavhengighet. Statlige midler er en trojansk hest, det vil undergrave Wikipedias kredibilitet.

SNL (RIP) og det som måtte finnes av unik kompetanse knyttet til SNL-prosjektet som ikke dekkes av f.eks. CapLex og andre norske leksika,legges inn under Nasjonalbiblioteket.

Nasjonalbiblioteket og/eller Utdanningsdepartementet og/eller Statens Informasjonstjeneste lager en sertifiseringsordning: “Godkjent for bruk i skole og offentlig administrasjon”, eventuelt med en “Godkjent for tilleggsbruk på Videregående Skoler og høyere læresteder”, hvis man skal legge ut kontroversielt eller omstridt (litterært, politisk, religiøst) materiale av debatthensyn. Dette stempelet påføres godkjente Wikipedia-sider og ordningen vil i så fall få samme status som godkjenningsordningen for lærebøker.

Nasjonalbiblioteket og/eller Statens Informasjonstjeneste får ressurser til å oppdaterer Wikipedia etter behov og i samarbeid med relevante departementer, herunder Utenriksdepartementet, siden tiltaket vil også kunne få positive ringvirkvirkninger og innspill fra og for norsk eksportindustri og turisme.

Slik vil Norge ta steget inn i DETTE århundret og bidra til en mest mulig nøytral og objektiv informasjon om Norge til hele verden, innenfor rammene av det som allerede de facto er det GLOBALE kunnskapsverket, nemlig Wikipedia. Utenlandske turister og næringsdrivende bruker Wikipedia, de også, ikke SNL.

Norske lenker på engelske Wikipedia-sider til rene norske sider, gjerne med en engelsk eller flerspråklig sideversjon, vil øke den generelle nettrafikken til Norge. Artiklene som man i 1990 gikk til SNL for, vil bli tilgjengelige for en hel verden. Det er kostnadseffektivt, det er synergetisk.

I dag inneholder den sikkert svært så besøkte engelske Wikipedia-siden bare femten usystematiske norske lenker, hvorav én om Edvard Grieg, én om “same sex marriage”, én fra Den Norske Rugby-union, samt en snedig gratis markedsføringsoppføring fra Trollech med hovedsete i Quatar. Opera står jo der, så hvorfor ikke? Men ingen Frognerpark eller Holmenkollen, ingen Vøringsfoss, ikke Nordkapp. Ikke Statoil eller Aker. Ikke NFF eller RBK eller Lillehammer 1994 Revisited.

Og ingenting om norsk laks. Det er kanskje like bra, når man vet at en av fordelene med Wikipedia, er at Kurt Oddekalv har rett til å bestride offisiell statsinformasjon. Vel, dette er det nye nettdemokratiet, så get used to it, for å si det på godt norsk.

Et paradoks: Engelsk Wikipedia har The Free Encyclopedia som undertittelen i logoen sin. Svensk Wikipedia også. Men ingen har giddet å lage en tilsvarende norsk. Jeg bare nevner det.

La SNL få dø, før vi risikerer at Avisene Landsforening spiller lokalaviskultur-kortet og foreslår økt pressestøtte, dvs. at staten også må “redde” papiravisene, dette “særnorske” fenomen som er så viktig for (fyll ut selv).

Uten statlig hjelp vil det snart bare være +50 år-gruppen som benytter ærverdige SNL. Kidsa bruker Wikipedia, både på engelsk og norsk. Nyutdannede lærere også.

For å bruke regjeringens språk: Anerkjenn Wikipedia.

(Opprinnelig publisert 29.03.2010 som kommentar på Eirik Newths forfatterblogg i en noe mindre gjennomarbeidet form.)

fredag 19. mars 2010

ÅPENT BREV TIL ANNE OTERHOM, leder i Den norske Forfatterforening, OM eBOKA

(Siden jeg ikke er medlem av Forfatterforeningen, velger jeg å skrive et åpent brev. I 1987 ble jeg nektet medlemskap i DnF og har siden ikke brydd meg om å søke medlemsskap. Det var et ikkelitterært nei, et nei på "politisk" grunnlag, om man vil. Og jeg er som kjent lite begeistret for å stå med lua i hånda eller trygle.)

Kjære Anne Oterholm.

Jeg har med en viss fortvilelse lest referater osv. fra det nylig avholdte årsmøtet til DnF, samt hjemmesiden deres, der så vel forfattere som forlag uttaler seg med både nervøsitet og uvitenhet om eBoka. Særlig merket jeg meg et forlag som uttalte at de trodde at "eBoka vil ta 25 % av markedet".

Det plager meg på standens vegne å se hvor nedsnødd foreningen er, med Torgrim Eggen som nærmest ensom svale. Det virker som om han er den eneste som faktisk skjønner hva som foregår, i hvert fall ifølge referatene i pressen. "Alle er usikre på hva eBoka vil innebære." Ja, jøss.

I 1982 jobbet jeg deltid som meningsmåler. Jeg gjorde bl.a. en spørreundersøkelse for IBM blant daværende stortingsrepresentanter. Særlig husker jeg at måtte skjule et smil da en lensmann og KrF-representant besvarte et av IBMs spørsmål med "Nei, dette her med datamaskinar har eg ikkje noko tru på."

Til høsten kommer padene for Windows. Dell er i full gang med å sikre seg en plass i teten, og det vil forbause meg litt om ikke Elkjøp har planer for "Årets julegave" allerede i år. Det spørs hvor fort Hewlett-Packard og Microsoft får sin pad ferdig og om Apple klarer å produsere nok iPader til å dekke etterspørselen. Hipsterne elsker jo Apple, og de kommer til å ligge i sovepose foran døra for å sikre seg en iPad. Hvis ikke det skjer i år, er jeg villig til å vedde på at det blir juletrærne i 2011 som får gleden av å være først ute, for nå kommer det sannsynligvis til å gå fort, kanskje usannsynlig fort.

De norske forlagene har kommet seg overraskende raskt på banen, i hvert fall mitt eget CappelenDamm, som er i gang med å skaffe seg eBok-rettighetene til backlisten sin, dvs. backlisten til de forfatterne de har framtidtro på.

Forlagene durer på, og hadde dere ikke hatt Torgrim, ville vi nok som stand betraktet ikke bare blitt overkjørt, men direkte valset over. For det var dette du skulle sagt i åpningstalen din til årsmøtet.

Det er ikke mer enn to år siden CappelenDamm sa nei da jeg spurte om de ikke snart ville trykke et nytt opplag av min roman "Kongen av København", som har vært utsolgt fra forlaget siden 1998. "Vi får vente til din nye roman kommer." Det er klart jeg er glad for at pipen plutselig har fått en annen lyd, for nå har de sagt ja.

For, som du jo vet, hvis en bok er utsolgt fra forlaget og forlaget ikke vil trykke nytt opplag, går rettighetene til boka tilbake til forfatteren. Så jeg takker for tilliten, så klart.

Ikke bare det. Nylig ble også min roman "Bank" utsolgt fra forlaget. Ja visst vil de trykke opp den på nytt også, det tok CappelenDamm bare et par dager å ta avgjørelsen, og du vet jo hva det betyr?

Jepp, de har nok en liste. Der står sikkert Torgrim og Erlend og Vidgis og Matias og Gert og Lars. Der står Ambjørnsen, Jakhellin, Sæterbakken, Jacobsen, Fosnes Hansen, og der står Jon Øystein Flink og sikkert også andre forfattere som foreløpig ikke har oppnådd de helt store salgstallene, men som forlaget har tro på i kraft av litterær kvalitet, for jeg mener ikke med dette å antyde at CappelenDamm har lagt seg på en kommers linje og bare vil velge bestselgere. CappelenDamm er et skikkelig forlag, og ikke et vondt ord sagt om dem, de sikrer bare sine interesser, slik jeg sikrer mine, slik DnF burde ha sikret våre.

Hvorfor sa de ja nå, i motsetning til for to år siden? Fordi de visste at jeg ville ha lagd en ebok-utgave av begge bøkene hvis de hadde sagt nei, og så ville jeg ha solgt dem selv. Og selvsagt fordi de har troen på forfatterskapet mitt, som rimelig kan være, og det er jeg jo glad for.

Men jeg kjenner en Aschehoug-forfatter som nylig har fått rettighetene tilbake til tre av sine bøker. Så med mindre Aschehoug er like nedsnødd som DnF, ville jeg nok vurdert å finne meg et nytt forlag, hvis jeg var ham.

Jeg har ikke særlig lyst til gjette hvem av mine mange hyggelige CappelenDamm-kolleger som ikke vil få ja hvis de ber om nye opplag. Det blir nok lyrikerne som får the short end of the stick, i hvert fall.

CappelenDamm er klar, og Bonnier, moderselskapet til CappelenDamm er mer enn klar. Så CappelenDamms linje har kanskje litt å gjøre med at moderselskapet ligger usedvanlig i forkant, og i Bonnier tror man neppe på en 25 % ebok-andel, nei. Bonnier er 100 % klar for papirets død. De har til og med begynt å kikke på lesere for bladene og magasinene sine:

Mag+ (Bonnier R&D concept video) from Daeuk Lee on Vimeo.

De har fulgt med i timen, for internasjonalt er forleggerne helt på høyde med situasjonen.

Det er også i økende grad avisene og de store kanonene på tidsskrift-siden, selv om ikke alle ligger like langt framme som Bonnier. Verdens kanskje sprekeste tech-og livsstilsblad Wired likeså. De har like godt slått seg sammen med Adobe:

Adobe and Wired Introduce a New Digital Magazine Experience from Daeuk Lee on Vimeo.

Hvor treige de norske avisene og ukebladene kommer til å være, vites ikke. Dagbladet er sannsynligvis dødsdømt, siden avisen ser ut til å ville videreføre den nylig avgåtte redaktørs linje. Jeg minner om hennes utsagn: "Jeg har stor tro på papiravisens framtid." Det vil nok gå inn i historien på linje med Ken Olsens berømmelige "There is no reason for any individual to have a computer in his home" fra 1977, så Dagbladet vil trolig lide samme skjebne som daværende markedsleder Digital.

VG er jo tradisjonelt et hakk skarpere på opplag enn Dagbladet, så kanskje de allerede er i gang med planer for å knuse sin arge konkurrent? "Se alle målene fra helgens Eliteserie i HD i dagens VG". TV2 Sumo skal få litt å bryne seg på.

Ja, har VG tenkt langt nok, så kan det til og med hende at de gleder seg til den dagen - hvis den kommer, det tør jeg ikke spå noe om - da Norske Avisers Landsforbunds medlemmer kollektivt legger ned sine nettsider, det er absolutt en mulighet for det, hvis Times, Le Monde og New York Times bestemmer seg for det. Det forutsetter i så fall at "alle" har en pad av noe slag, og det blir neppe med det første. Klart avisene misliker å gi folk produktet sitt gratis. "Abonner eller ta til takke med gratisaviser."

Det blir også moro for Se&Hør. Leserne vil ikke lenger bare få utvalgte bilder fra premierefesten, men direkte overføring. "Bli med på premierefesten, still spørsmål til skuespillerne - hold VISA-kortet klart!"

Om maks fem år går også du inn på Narvesen, drar kortet og får Newsweek, Aftenposten, Times Litterary Supplement og kanskje en Margaret Atwood med deg hjem på paden din. Hvis du ikke fikk Aftenposten-abonnementet inn på paden til frokostkaffen, da. Og med mindre Narvesens eiere er like rørende naive som DnF.

Om 20 år vil det ikke lenger stå bokhyller i IKEA-katalogen. Vel, det blir i hvert fall fint for billedkunstnerne. Noe må jo folk dekke veggene sine med?


For bøker blir det ikke langs veggene i de tusen framtidige hjem. OK, kanskje førsteutgaver på papir vil overleve, slik vinylen har overlevd CDen. Men i dag har LP 0,4 % av det amerikanske musikkmarkedet. Noe særlig mer vil neppe papirbøkene få heller, i hvert fall ikke på sikt. Det kan ta noen år, for all del. Kanskje det bare blir avisene, ukebladene og pocketboka som dør i løpet av de nærmeste 2-4 årene. Kanskje overlever hardcover-boka i en eller annen forstand, jeg skal ikke sverge på dens død, men jeg har ingen tro på at den vil overleve på sikt, nei. Det må jeg innrømme.

Jeg minner om Craig Mods ord: "Printing is dead." Les: D-E-A-D. D-ø-d.

Så nå står vi der. Men hva skulle vi gjort, da? Jeg mener at for to år siden skulle vi alle sammen ha sendt inn krav om nytt opplag på samtlige av våre bøker. Det ville blitt for mye for norsk forlagsbransje. Vi skulle ervervet oss rettighetene til hele vår backlist og sagt til forlagene: "Vi skal ha 40 kr per ebok, ellers snapper vi hele backlisten deres."

Hvorfor gjorde jeg det ikke selv, da? Jeg har somlet, rett og slett. Vennekretsen min er mine vitner på at dette har jeg snakket om i mange måneder. Men jeg fikk da til slutt sendt av gårde en epost. Min tabbe.

Til gjengjeld kan jeg glede meg over at jeg slipper å mase med å selge bøkene selv. Men jeg har fra gammelt av rettighetene til min barnebok "Kalle Solflue og insekttyvene", etter at jeg brøt med Gyldendal. Den skal det bli ebok av. Og mindre enn 50 kr. boka har jeg IKKE tenkt å tjene, nei. Det skulle bare mangle.

Jeg hører dere forhandler om en royalty som tilsvarer ca. 10-15 kroner. Huffameg, dette kommer til å gå skikkelig gærent.

Mvh
Morten Jørgensen

fredag 26. februar 2010

ENDELIG FOLKEAVSTEMNING OM SKOTTLANDS SELVSTENDIGHET

690 år etter Arbroath-erklæringen og 303 år etter Treaty of Union får innbyggerne av Alba (Skottland) muligheten til å gjøre landet sitt til en selvstendig, uavhengig republikk. Idag har førsteminister Alex Salmond offentligjort utkastet til Lov om Folkeavstemning, noe som gir de stemmeberettigede av fem millioner skotter retten til å besvare følgende to spørsmål

* hvorvidt det skotske parlamentet i Edinbugh skal få mer omfattende ansvar

* hvorvidt det skotske parlamentets fullmakter skal utvides slik at Skottland blir en fri og selvstendig nasjon


Jeg gratulerer skottene og Pàrtaidh Nàiseanta na h-Alba (SNP) and håper inderlig at folkEavstemningen vil føre til at skottene endelig kan kvitte seg med det engelske postkoloniale åket, slik at ...

... the English, who ought to be satisfied with what belongs to him since England used once to be enough for seven kings or more, to leave us Scots in peace, who live in this poor little Scotland, beyond which there is no dwelling-place at all, and covet nothing but our own. (Declaration of Arbroath, 1320)



SOAR ALBA