TIL FORSVAR FOR MARILYN MANSON OG ANDRE INNOVATØRER a.k.a. Lady Gaga i musikkhistorisk perspektiv

Professor i religionsvitenskap ved UiB, Dag Øistein Endsjø, har skrevet en utmerket kronikk om Lady Gaga i Dagbladet, der han analyserer kulten rundt den Norges-aktuelle popdronningen. Vanligvis er begrepet kultfigur knyttet til artister som slett ikke er mainstream, men å bruke religionshistoriske begreper på Lady Gagas gjennomslagskraft virker helt på sin plass. Imidlertid halter Endsjøs analyse av damen selv en smule.

Uten å laste professor Endsjø føler jeg derfor et visst behov for å plassere Lady Gaga i en historisk sammenheng. For leser man kronikken isolert, kan det virke som om Lady Gaga er en slags kvalitativ nyskapning. Det er hun imidlertid ikke. Det vil være langt mer korrekt å si at hun er et foreløpig punktum, en eneste stor synergi av musikk og bilder som har preget popkulturen før henne, og som storsamfunnet kanskje ikke helt har fått med seg. Men så pleier da også de virkelige innovatørene sjelden å få æren, det er som regel 2. generasjonen som får oppmerksomheten, og da har innovatørene gjerne blitt "gamle" og velkjente.

Mesteparten av det Endsjø skriver om Lady Gaga kunne vært hentet fra en kronikk om mannen som kan kalles hennes "forgjenger": Marilyn Manson. Det androgyne aspektet, hyllesten til en ikkeregulert seksualitet, det semi-pornografiske innslaget, tøyingen av storsamfunnets normative grenser og ikke minst dekonstruksjonen av forrige århundres endimensjonale identitetsbegrep og den trassige avvisningen av en entydig identitet er alle Gaga-elementer som Manson har representert helt siden debutplaten "Portrait of an American family" sjokkerte USA i 1994.

Men der Lady Gaga er "kjærlighetsgudinnen" (Endsjø) som påkaller Jesus på sine konserter, har Manson alltid framstått som demonisk. Artistnavnene deres sier det meste. Mens Gaga er oppkalt etter Freddy Mercurys og Queens "Radio Ga Ga" ("All we hear is Radio ga ga/Radio blah blah") fra 1984, og selv om ordet "gaga" siden 80-tallet har endret betydning (i retning av "helt hinsides"), valgte Brian Hugh Warner å kalle seg opp etter massemorderen Charles Manson, USAs samfunnsfiende nr. 1 før Usama bin Laden entret scenen. Mens Lady Gaga "dreper for fote, både kjente og ukjente, vandrer inn og ut av fengslet, men alt på ... et absolutt teatralsk og dramatisk vis" (Endsjø), sang Marilyn Manson i 2003 aggressivt og truende "Use your fist and not your mouth".

I så måte forholder Lady Gaga seg til Marilyn Manson slik The Police forholder seg til Sex Pistols. Der Sex Pistols var dritings, fulle av speed og sloss, ja til og med drepte, framsto Police som punkens snille gutter med sine blonde frisyrer og sin romantiske "Message in a bottle". Og i likhet med Police har Lady Gaga problemer med å overbevise den indre kjernen av kredibilitets-fetisjister. Første gang jeg hørte om Lady Gaga var ved et cafébord på Grünerløkka, der en subkultur-akademiker betegnet henne som en bløff, som et plateselskap-produkt, som en snylter på det radikale USA, ja rett og slett som blond og dum, akkurat slik Police ble omtalt av enkelte hardcore-punkere i 1980.

Imidlertid avtok kritikken noe ettersom Lady Gaga rimelig raskt ble omfavnet av amerikanske artister med stor kredibilitet, akkurat slik hetsen mot nakenmodellen og disco-sangerinnen Samantha Fox forstummet på 80-tallet da det ble kjent at hun var en venn av legendariske Lemmy fra Mötorhead, og slik kredibilitets-fetisjistene måpende måtte bite i seg at det "dumme og blonde" hatobjektet Kylie Minogue sang duett med Nick Cave, selve inkarnasjonen av fetisj-kred. Det sier for øvrig noe om hvor vanskelig det er for kvinnelige artister å oppnå anerkjennelse uten mannlige subkulturelle skussmål. Knapt noen forståsegpåer betraktet Madonna som en innovatør da hun sang "Like a virgin" og "Papa don't preach" heller, hun var bare "dum og blond og kommers" - hun også.

Det eldste og fortsatt morsomste eksemplet på denne typen politisk korrekt kredibilitet som jeg kjenner til, knytter seg til kontroverset rundt reggae-klassikeren "Rivers of Babylon". Låta ble kjent gjennom soundtracket til kultfilmen "The harder they come" fra 1972 i The Melodians' versjon, men i 1978 ble den innspilt av Boney M, et disco-band satt sammen av den tyske schlager-produsenten Frank Farian, og låta ble raskt en landeplage over hele Europa og toppet alle hitlister i måned etter måned, også i Norge. Raseriet ville ingen ende ta! Hvordan våget hyperkommersielle disco-skjøger "å skjende" denne hellige klassikeren?! En hån mot "ekte" reggae!

Det imidlertid ingen av de politisk korrekte kred-romantikerne visste før bl.a. undertegnede med sedvanlig trøndersk innfulhet kunne opplyse dem, var at Boney Ms versjon ble svært så populær i Jamaica, og at låta var å høre "på hvert eneste gatehjørne" i ghettoen i Kingston i Jamaica, ble det sagt. Ja, de mest hardcore rastafarianerne betrakter fortsatt Boney M-versjonen som en seier for reggaen globalt. Etter at dette ubehagelige faktum ble kjent, var det nokså vrient å fremme teorien om "kulturløse europere som utnyttet det svarte Jamaica".

Jeg skal ikke laste Endsjø for å gjøre Lady Gaga til en banebrytende forkjemper for «Glem alle som har fortalt dere at dere ikke passer inn»-slagordet, men den som var først ute (2002) på spinnesiden med akkurat dette budskapet, var en artist med null kred i det gode selskap:

Legg merke til publikumskommentarene på YouTube under videoen, jfr. "et postmoderne kjærlighetsbudskap, perfekt tilpasset alle usikre tenåringssjeler (uansett alder), som higer etter å få lov å være den de vil." (Endsjø) Aguileras velkjente tragiske barndom gjør dessuten hennes håndtering av de samme temaene som Lady Gaga nå høster velfortjente lovord for å sette på dagsorden, atskillig mer nærgående og gir "Beautiful" en sår troverdighet som fullstendig overskygger tekstens poetiske banaliteter. Det tilfører sangen en emosjonell intensitet som Lady Gaga foreløpig har til gode å mane fram. Aksept-temaet går for øvrig også igjen hos Marilyn Manson, men der Aguilera er personlig og Gaga symfonisk, er og blir Manson en kjølig, distansert og besk moderne amerikansk intellektuell med en tydelig europeisk filosofisk orientering.

Silikonerte Christina Aguilera har imidlertid aldri blitt betraktet som annet enn dum og blond av akademikerne og kred-fetisjistene. Her er det på tide å si noen ord om norsk prippenhet versus befriende amerikansk åpenhet hva selve musikken angår. "Beautiful" er som ballade betraktet uten tvil en perle av en låt. Men i det musikkpolitiserte Norge har det aldri vært politisk korrekt å anerkjenne musikk qua musikk. Så når Marilyn Manson spiller denne låta, vil det sikkert overraske enkelte nordmenn eller bli oppfattet som en slags parodi, men det er det ingen grunn til. Her føyer Manson seg pent inn i en amerikansk tradisjon, der et av Mansons forbilder også har markert seg.

Manson er nemlig ikke den eneste som har spilt "Hit me" live. Det har også Mike Patton gjort. Pattons versjon er aldri innspilt, den er bare tilgjengelig på fildeling, men han har derimot spilt inn "Easy", og jeg har sett flakkende blikk ved cafebordene når jeg har røpet at den er skrevet av Lionel Richie og innspilt opprinnelig av Richies første band The Commodores. Ikke bare det, men Faith No Mores versjon er ren planking av originalen, helt ned til gitarsoloen.

Her kan det være på sin plass å fortsette å betone musikkarkeologien. Mansons gjeld til Faith No More/Patton hører vi klart når Manson sjenerøst endrer Faith No Mores "Be aggressive" til "Be obscene" i "mObscene":

Personlig heller jeg mot å tilskrive denne amerikanske åpenheten til det faktum at USA på sitt beste består av en smeltedigel av mennesker, religioner, etnisiteter og kulturer som klarer å sameksistere. Kanskje er det nettopp derfor som aggresjonen mot dette mangfoldet blir så sterk at den slår ut i redneck-mentalitet og hate crimes. Ja, muligens kan det sies at ett uttrykk for denne relative harmonien er det faktum at somaliere har klart seg utmerket i USA, mens de i det øyensynlig mer tolerante Norge er et eksempel på en integreringsfiasko.

Kanskje er det blant slike mekanismer vi må lete for å forstå hvorfor det er rimelig sjelden at norske band foretar dristige valg når de skal velge cover-låter? The Aller Værste gjorde det i 1980 i den "verste" punketida, men det spørs om et mindre kjent band uten samme kredibilitet ville ha overlevd å spille Abba-låter med samme kjærlighet, om enn en viss tongue-in-cheek.

Det verste eksempelet fra Norge på absurd kred-purisme er imidlertid nokså stygt. Da Ingrid Olava spilte inn Jokke og Valentinernes klassiske "Her kommer vinteren", opplevde hun å bli spyttet på (!) på gaten av såkalte Jokke-fans som mente at hun hadde "skjendet" Joachims minne. Reaksjonen til Valentinernes bassist Petter Pogo og Joachims personlige venner, var imidlertid at hennes versjon beviste at Joachims låter ville leve evig. Joachim selv var langt fra noen dogmatiker, og de fleste av oss som kjente ham, vil nok helle mot at han ville vært passe smigret.

Så det kan fort bli både mageplask og hakeslipp for hardcore-entusiaster som erklærer "Død over Lady Gaga" i klassisk puristisk ånd, ikke minst blant de som håner Lady Gaga, men hyller Marilyn Manson. De risikerer å våkne opp til - ja, hvem vet? - en framtidig duett med Marilyn Manson og Lady Gaga. Der noen ser en avgrunn mellom de to, ser jeg for min del bare kontinuitet. Og den som "hater" Madonna, men anerkjenner Lady Gaga, vil garantert få "kjærlighetsdronningen" selv på nakken. All popmusikk og all rock står i gjeld til noe før den, og en "oss mot dem"-innstilling eller politisert dissekering av popmusikk vil alltid ende opp som en analytisk fiasko. Ser man rockhistoriens under ett, er det utvilsomt kontinuiteten som dominerer, ikke bruddene. Det er svært lite som er unikt, og historien har en tendens til å viske ut samtidens stridsspørsmål.

Det er mulig jeg er en smule urettferdig mot prof. Endsjø, men jeg øyner paradoksalt noe av den samme tankegangen som hos kred-puristene i hans analyse av Lady Gaga: "likevel (er) Lady Gaga ingen ufarlig figur", et utsagn som må sees i sammenheng med hans underforståtte ros av at Lady Gaga også agerer politisk, samt det skrikende fraværet av Marilyn Manson i kronikken. En analyse av Lady Gaga som ikke nevner Manson, er på grensen til det historieløse.

Det er dessuten generelt problematisk å dele pop og rock inn i "farlig*" (underforstått: for Systemet) og "ufarlig", et høyst tvilsomt grep som stammer fra midten av 80-tallet, da denne regelrett corny inndelingen ble importert av norske musikkjournalister fra den engelske musikkavisen New Musical Express. Marxistisk inspirerte analyser av punken gjorde sitt inntog i norsk musikkjournalistikk og erstattet erkjennelsen som lå i punkens nihilistiske slagord "We're all prostitutes" med "sosial samvittighet" og honnørordet "bevisst", hvorpå punkens kaos ble til begrepsmessig orden i god sosialdemokratisk ånd og derpå arkivert av Den store konsensus. Omtrent samtidig ble begrepet "opprør" pensum i den norske grunnskolen ("Det er riktig å gjøre opprør", jfr. Tramteateret). Sid Vicious var død, og alt var igjen såre vel blant enittene, begripelig og trygt.

Men popmusikk og rock i alle dens avskygninger lar seg ikke umiddelbart dele inn i en postkristen dualistisk virkelighetsforståelse i det skvulpende kjølvannet etter "de harde 70-åra", da all musikk ble politisert og inndelt i "farlig" og "ufarlig*" (for Systemet og Makten), i "kommersiell" og "alternativ" eller - i siste instans - i "god" og "ond". Der Marilyn Manson er mørket, er Lady Gaga lyset, og både skygge og sol har sin plass i moderne musikkkultur. Hvem av de to som eventuelt kommer til å sette de største fotavtrykkene etter seg i positiv samfunnsforandrende retning, vil bare historikerne en gang i framtiden kunne si noe om.

Og selv om jeg rent personlig - forutsigbart nok - foretrekker Marilyn Manson framfor Lady Gaga på spilleren, er ikke dette sagt til forkleinelse for Lady Gaga. Å hevde at Lady Gaga er en "soft" eller "stueren" utgave av Manson er rett og slett banalt, ja direkte teit. Tvert imot føles det litt som om dagspressens omfavnelse av Lady Gaga, både som artist og fenomen, har et innslag av musikkpolitisk tanntrekking. Lady Gaga er god nok som hun er og mer enn skarp nok i kantene. Men å framstille henne som en slags gladkristen solstråle med en Demokratisk agenda, slik Endsjø tenderer mot å gjøre, føles like meningsløst som å omtale Marilyn Manson som "sjokkrocker". De to har mer felles enn det som skiller dem. Dagen eksisterer i kraft av natten, og omvendt.

* Norske musikkjournalister - da som nå - var ikke spesielt stive i verken engelsk eller norsk, så egentlig er ordet "farlig" en ideomatisk feiloversettelse, det korrekte norske ordet skal selvsagt være "harmløs" eller "tannløs".