BUSTED! Språkpolitiet slår til, part I: "SANNFINNENE".

Jeg tilbringer mye unyttig tid med å ergre meg over det lave nivået på norske oversettelser i mediene og kanskje særlig på TV, både i nyheter og reklame. Noen kan kanskje tro at det skyldes purisme, dvs. at jeg ikke ønsker forandringer i eller utvikling av språket. På ingen måte. Det er derimot kløneri, hastverk, inkonsekvens og amatørisme som lett blir gjenstand for lingvistisk hån hos meg. Slik elektrikeren hisser seg opp over at ufaglærte ødelegger bygninger med tvilsomme ledningsstrekk, vekker kleint språk den samme irritasjonen i meg.

Språk er altfor viktig (og vanskelig) til at man kan overlate det til amatører. Men dessverre glipper det stadig vekk i norsk presse. Denne gangen er det da også en samlet norsk presse som går i baret, med den gamle språkkjempen Aftenposten i spissen.

Det finske nasjonalistiske partiet Perussuomalaiset har gjort det stort i det finske parlamentsvalget 2011. Partinavnet har av norsk presse blitt kollektivt oversatt med "Sannfinnene". Ja, TV2-Nyhetskanalen slår til og med i nyhetsstreamen sin til med "Sannfinnpartiet", men det kan jo like gjerne være en ikke uvanlig korrekturfeil (jfr. TV2 s tekst-TV).

Feilen er ikke et eksempel på en direkte feiloversettelse, dvs. at hummeren er blitt til den berømte kanarien, men derimot en såkalt svesisme, dvs. svorsk. Det er altså snakk om en språkfeil, ikke en oversetterfeil. Skulle en nordmann danne ordet uten å engang å ha hørt om Finland, ville oversettelsen være akkurat like feilaktig rent språklig.

Man kjenner sine pappenheimere: Jeg vil anta at det "norske" ordet er direkte hentet og mekanisk oversatt fra svenske eller finsk-svenske medier, og selv om det nasjonalistiske Perussuomalaiset vil ha slutt på svenskundervisningen i finske skoler, har partiet kanskje gitt seg selv et svensk navn, for den saks skyld*?

Men ordet "Sannfinnene" er ikke et norsk ord, det er ikke dannet i tråd med norske språklige prinsipper. Neste gang bør man huske den grunnleggende regelen: Omskrivning til norsk. Dvs. hva heter det samme eller tilsvarende språklige objektet på norsk?

I dette tilfellet ville vi altså få ordet "Sannordmennene" (med to N-er, ikke "Sann-nordmennene" eller "sannnordmennene"), og da merker vi straks at noe er galt. "Sanntyskerne" og "sannkineserne" ser og høres akkurat like snåle ut. Å se for seg et norsk politisk parti ved navn Sannnordmennene stille til valg, er umulig. Seriøst. Så hva er galt?

På norsk heter det sanndrømt. Det heter sannsiger. Men ordet "sannordmann" finnes definitivt ikke. Ja, det lyder så fullstendig fjernt at de fleste som hører ordet, vil vel tro at det er snakk om sand-, ikke sann-? Det mest nærliggende spørsmålet hvis man hører ordet for første gang, vil nok snarere være: "Hæ?"

Hva betyr så Perussuomalaiset? Det første som faller en i hu, er at ordet parti ikke finnes i det finske navnet. Ordet har (bare) to ledd: perus- og suomalaiset. Det finske ordet (forstavelsen) perus- betyr grunnleggende (- bare spør Google translate selv). På engelsk får vi følgende presiserende betydninger: basic, fundament, primary fundamental. Det sistnevnte kan vi oversette med først og fremst. Vi får to ytterligere synonymer her. Ordet perus norske innhold blir altså: Grunnleggende (i betydningen først og fremst, fundamental, ekte, sann, basal, primær).

Ordet perus har altså ingenting med sannhet å gjøre. (Perussuomalaiset betyr altså ikke f.eks. Finner Som Snakker Sant eller Finner Som Vil Ha Sannhet I Politikken.) Når det i dette tilfellet kan forveksles med ord som begynner på sann-, får vi følgelig et problem. For ut fra andre norske ord, vil førsteinntrykket av nyordet Sannfinnene være at det er i slekt med sanndrømt og sannsiger, dvs. at det har noe med finske Snåsamenn i gjøre.

Det eksisterer bare ett norsk ord som har noe med grunnleggende (sann) å gjøre, som begynner med forstavelsen sann- som ikke er knyttet til spå/forutane, og det er sannferdig. Men vi ser av primærbetydningen grunnleggende at da snakker vi om en sidebetydning, dvs. sannferdig mot, altså i betydningen (fundamentalt) i overensstemmelse med, (grunnleggende) lojal mot. True to your roots, som det heter på engelsk.

Hva heter det så på norsk?

Nei, vi trenger ikke skape noe helt nytt. For det finnes allerede en praksis på norsk for å uttrykke innholdet i det finske ordet Perussuomalaiset, i betydningen først og fremst finsk, primært finsk, grunnleggende finsk, ekte finsk, sann finsk.

Det mest presise folkelige norske ordet er vaskekte. Men det egner seg kanskje dårlig i et partinavn? Sidebetydningen erected på engelsk blir rakrygget på norsk, men det blir kanskje litt vel mye selvskryt? Vi kan kutte, ikke minst av rene språkestetiske hensyn følgende løsninger: primære, fundamentale, først og fremst og grunnleggende. Språk er sjelden ufrivillig morsomt ("Dølle ord faller fort!"), og det skal i hvert fall ikke være det.

På norsk blir det følgelig best å snakke om "en ekte nordmann". Jo da, man kan si "en sann nordmann", men sann-formen er døende, det lyder unektelig litt gammeldags (arkaisk). Men det ville vært et greit andrevalg, for all del.

Så var det ord nr. 2, Suomalaiset, som rett og slett betyr finner.

Man har altså skapt et norsk nyord ved å bryte med tradisjonell praksis for opprettelse av nyord, og man har konstruert ordet Sannfinne, som er det som heter en språklig anomali.

Ordet "Sannfinne" er nemlig bygd på finsk språkpraksis, på et felt i språket der man på finsk trekker har for vane å trekke sammen adjektiv og substantiv, mens vi på det samme feltet på norsk deler de to.

Det er for øvrig all grunn till å mistenke at språksterke finner og svensker vil kalle den svenske oversettelsen for en "finnisme". For ordet "sannsvensk" finnes heller ikke på svensk. Derimot er sann svensk i to ord et vanlig svensk ideom.

Men det får bli svenskenes eget problem. Svenskene er tradisnonelt språkpragmatikere, så de hisser seg sjelden opp over språk. De har aldri hatt verken samnorsk, nynorsk, riksmål eller bokmål å hisse seg opp over.

Eksempelet Perusuomalaiset vitner rent lingvistisk om en grunnleggende forskjell på finsk på den ene siden og svensk og norsk på den andre siden. Finsk-ugrisk tenderer mot å trekke sammen etter samme lingvistiske mønster som ungarerne, siden finsk er et finsk-ugrisk språk. Norsk og svensk er derimot indoeuropeiske språk, nærmere bestemt germanske språk, som foretrekker å dele adjektiv og substantiv. En gang i tiden var kanskje sammentrekninger mer vanlige, siden flere av de eldste indoeuropeiske språkene, bl.a. walisisk, har mange sammentrekninger. Men der finnene sier sannfinnne, sier vi sann finne.

Konklusjonen blir: Noen var for kjapt ute. Man fulgte ikke norsk språkpraksis og hevd da man skulle fornorske det finske ordet Perussuomalaiset. Det finske nasjonalistpartiet Perussuomalaiset skulle på norsk ha hett Ekte Finner (ev. Sanne Finner) .

Har det noe å si? Ja, for det er åpenbart at det intetsigende "Sannfinnene" sier langt mindre enn Ekte Finner om et nasjonalistisk parti som går til valg på innvandringsmotstand.

Ethvert språks mål er størst mulig presisjon. Mest mulig informasjon i det enkelte ord og i setningene våre. Uklarheter og fare for sammenblanding med eksisterende ord er aldri ønskelig.

Norsk presses kollektive svorske forsøk på fornorsking er i dette tilfellet ikke bare feilaktig, det er også en dårlig løsning. For navnet skjemmer ingen, og de er Ekte Finner, må vite, de som stemte Perussuomilaiset, ja visst er de det. Ikke minst i følge dem selv.

* I så fall står det dårlig til med lingvistikken i Perussuomalaiset.