mandag 3. oktober 2011

"MER DEMOKRATI"?

Er det bare meg, eller klinger det litt hult med "mer demokrati" fra politikere som over tid har innskrenket det norske folkestyret de siste tiårene? Det er en kjennsgjerning at stemmeretten i Norge er blitt mer begrenset siden etterkrigstiden.

I 1974 innskrenket man retten til å kumulere, og det var vel da man fjernet kumuleringer ved Stortingsvalg. I høstens kommunevalg var strykningsretten for første gang fjernet. Velgerne kan ikke lenger stryke listekandidater som man ikke liker eller mener har gjort en dårlig jobb.

Årsaken til at man fjernet strykningsretten, var at det var så "demotiverende" for politikere å bli strøket. Politikerne ville bli så lei seg hvis velgerne ikke likte dem.

Det er garantert deler av det politiske lederskapet i kommunene som gikk på en Terra-smell glade for. Frekkhetens nådegave er noen av dem gitt, siden opptil flere av dem stilte til gjenvalg etter å ha ruinert sine respektive kommuner.

I stedet bør man kanskje snart begynne å utdype hva man mener med "mer demokrati". Man kan f.eks. gjeninnføre strykningsretten. Man kan innføre tilbakekallingsrett, slik at udugelige/upopulære politikere kan kastes. Man kan innføre en nyvalgordning. Man kan ta opp det norske embetsverkets uavsettelighet til revisjon. Man kan innføre direktevalg av ikke bare ordførere, men også andre ansatte i det offentlige. I USA velger man f.eks. politisjef/lensmann i kommunene. Ja, man kan gå så radikalt til verks som å avskaffe kumulering, så det blir velgerne, ikke partiene som bestemmer, ja forhåndsbestemmer, hvem som skal bli landets folkevalgte.

Det er kanskje bare meg, men for meg høres det granngivelig ut som om man forveksler "mer demokrati" med "flere diskusjoner" og/eller "større åpenhet/toleranse". Og for all del, bra er det. Men jeg har ennå til gode å høre én politiker som - post 22/7 - foreslår noe konkret for å utvide demokratiet, dvs. noe som har noe som helst å gjøre med mer folkestyre å gjøre. Jeg har ikke sett ett forslag til endringer i Valgloven etter 22/7.

Nå blir dessverre "17. mai-tale-preget" mer og mer framherskende for hver nye Utøya-tale som er basert på mantraet "mer demokrati". Troll, vær deg selv nok.

fredag 30. september 2011

NORSKE KINA-NOTATER: LUFTENS ØRNER I BEIJING

Utsikten fra hotellvinduet mitt i bydelen Andingmen i Beijing så ved første øyekast ikke ut til å by på noe av interesse. Jeg var nabo til en øyensynlig folketom bakgate og et 20 etasjers høyhus i panel og glass.

Jeg ville heller foretrukket å ha utsikt til stadion. Øst for hotellet lå nemlig bydelens idrettsbane. Den var på størrelse med Bislett, hadde kunstgress og lengdeløpsbaner, og den var i bruk døgnet rundt. Klokken sju mandag morgen ble jeg vekket av en megafon som gjallet. Jeg troddet først at det var et politisk møte. Men da jeg fikk listet meg ut i gangen, oppdaget jeg at det ble utført linjegymnastikk med stram disiplin knappe hundre meter fra rommet mitt; tribunen strakte seg til og med oppetter hotellveggen. Premier ble utdelt der nede; det ble jublet, det ble klappet.

Men tirsdag forvandlet den massive glass-og panelveggen på motsatt side av bakgaten seg til en levende scene. Smuget ble fylt av latter og rop. Jeg kikker ut, og der henger de, Beijings ørner: Fem vinduspussere på rekke og rad med en bøtte under seg og en nal i hånden. De er i ferd med å nærme seg bakken på den andre siden av smuget, men har allerede pusset vinduene på over halvparten av kortveggen på den digre høyblokka, og jeg har billett på orkesterplass.
video
Ingen gondol, ikke sikkerhetsnett, bare et tykt tau, en sugekopp og en enkel sikringsmekanisme: Hvis man faller, blir man hengende i tauet. Skulle derimot tauet ryke eller løsne, er alt håp ute.

I mitt forfatterøye så jeg straks for meg en overskrift i norsk presse, dersom de fem hadde vært på jobb i Norge: "Litauiske bygningsarbeidere grovt utnyttet. Måtte arbeide uten sikring. LO raser: - Brudd på Arbeidsmiljøloven. Noen kunne dødd."

Deretter husket jeg opptil flere TV-innslag fra Oslo Plaza med fasadeklatrere og basehoppere. Ville en basehopper havnet på TV i Kina? Ja, det tror jeg sikkert, men bare forutsatt at det var snakk om et stunt eller et rekordforsøk. Jeg betviler at CCTV ville dukket opp bare fordi noen hoppet ut fra et høyhus.

Hvorfor skulle de det, når det hver dag henger hundrevis, ja kanskje flere tusen vinduspussere høyt over gateplan i Beijing med sine naler, sine sugekopper og sine bøtter, mens de vasker solskinnet tilbake i vinduene på Beijings høyhus og skyskrapere. Jeg ser dem, høyt der oppe, små som insekter, der de ler og synger og vitser og fleiper mens de arbeider seg nedover, etasje for etasje.



Arbeid har alltid vært forbundet med fare. Fiskeren som synker mot havets dyp i stormen, tømmerhoggeren som ligger med brukket rygg under kjempegrana, trailersjåføren som mister livet på E18 ... Det er slett ikke ufarlig å jobbe, og det har aldri vært det.

Men kinesere flest er fatalister, og der Vestens innbyggere anser at de har krav på beskyttelse fra myndighetene og lovverket, legger kineserne langt større vekt på begrepet Skjebne. "Man dør når man dør," tenker de fleste kinesere. "Ingen styrer sin egen skjebne."

Ja, så trygge er vi blitt i Vesten når vi arbeider, at ekstremsportutøveren på glassveggen til Oslo Plaza i virkeligheten imiterer faremomentene som en gang var knyttet til arbeid, helt allminnelig dagligdags arbeid, arbeid med stige og hammer og spiker og tau, lenge før Arbeidsmiljøloven og Arbeidstilsynet.

Mener jeg så at norske vinduspussere skal begynne å henge i tau? Nei da. Jeg bare påpeker en kulturforskjell. For jeg synes jeg hører dem, Beijings ørner, der de henger to hundre meter over bakken og dingler mens de fleiper og prater og nynner og ler: "Hoppe ut fra taket i fallskjerm? Hvorfor det? Han kan jo prøve å henge her oppe i ti timer hver dag, så får vi se hvor tøff han er, hahahahaha!"


fredag 5. august 2011

FREMMER SV COLUMBINE-FANTASIER?

I påvente av kunnskapsminister Kristin Halvorsens svar på min post (under), kan jo leseren merke seg at SV i valgkampen 2005 selv lanserte et skytespill, noe som selvsagt stiller kunnskapsministerens "balanserte syn" på spill i et enda underligere lys.

Jeg sitter her og prøver å begrense meg til ironi og ikke gå over i såkalt ranting (som for øvrig heter raljering på norsk), selv om det er litt vrient. Men jeg får forsøksvis prøve å forholde meg saklig og nøye meg med å notere meg at det "balanserte" synet som kunnskapsministeren hevder å ha på dataspill, mer og mer får preg av forvirring.

Drammens Tidende har siden sist også hatt et oppslag der en påstått forsker, psykologspesialist ved Borgestadklinikken, Ingjerd Meen Lorvik, "som selv ikke spiller World of Warcraft, men har lest (!) mye om det" uttaler seg friskt om dataspill:

Undersøkelser viser at voldelige dataspill kan dempe empatien, og minske motstanden mot vold. Dette betyr at man ikke lar vold gå så tett innpå seg, forklarer hun.
Lorvik presterer å gi inntrykk av at det hersker en slags konsensus blant forskere om hennes eget tendensiøse syn, men det gjør det altså ikke (se SPILLEGALSKAP [under]). Så det er selvsagt uhyre fristende å spørre Lorvik om hvilke tunge vitenskapelige tidskrifter hun har fått sine banebrytende "forskningsresultater" publisert i.

Hvis man derimot vil vite hva seriøs forskning på spill konkluderer med, må man høre på spillforsker Espen Aarseth.*

Men dersom kunnskapsministeren fortsatt står på sitt uvitenskapelige "balanserte" syn på spill, må det være tillatt å spørre henne om hva som skiller SVs skytespill fra World of Warcraft, som jo som kjent har 12 års aldergrense. Er det blodet? Grafikken? Kvaliteten? Graden av realisme? "Uskyldige" figurer?

Eller er det innholdet? Ville WoW vært OK for kunnskapsministeren hvis The Alliance ble erstattet med SV og The Horde med FrP? I så måte er denne kommentaren fra Alexander Viken på min Facebook-vegg nå nettopp, verdt å ta med:

Hvis FRP hadde lagd et spill der man reddet godtroende nordmenn fra voldelige innvandrere ved å bruke laservåpen på dem, hadde det vært ok for SV...
Men inntil kunnskapsministeren kommer med et svar på min post, får vi nøye oss med å be landets foreldre om å "følge med" dersom husets kids er innom SVs nettsider, dersom spillets fortsatt ligger der.

*Takk til Joakim Verdich som sendte meg oppslaget jeg lette etter, men ikke fant da jeg skrev postene mine. Aarseth har sagt mye fornuftig før, men jeg husket ikke navnet hans.

onsdag 3. august 2011

«GÅ UTENOM», sa bøygen - svar til utdanningsminister Kristin Halvorsen

Resymé: Etter å ha hørt nyheten om at Platekompaniet og Coop i kjølvannet av Utøya og i stillheten etter bombeattentatet i Oslo frivillig hadde innført egen- restriksjoner på salg av såkalt "voldelige dataspill", bl.a. World of Warcraft, så jeg utdannings-minister Kristin Halvorsen uttale seg på TV2 om dataspill. Hun ba landets foreldre "følge med" på sine barns spillevaner. Siden hun ikke kom med en tilsvarende oppfordring til landets foreldre om å følge med på f.eks. barns jazz-vaner, skrev jeg skrev posten SPILLEGALSKAP her på STOR M og rettet via Twitter en direkte henvendelse til utdanningsministeren med en oppfordring til debatt. Dette er mitt tilsvar på hennes svar i går til meg, som kom i form av to Twitter-meldinger. De lød slik:

Både jeg og barneomb har vært balanserte om nettspill: som på andre områder bør foreldre sjekke hva ungene holder på med.

Jeg har. Du argumenterer mot en motstander du ikke har! Har sjekket m div ungd som spiller og som ikke hisser seg opp.
Det kunne være fristende å åpne en smule syrlig hva ditt uttrykk "div ungd" angår. Likeså kunne jeg vært tekstkritisk og tatt for meg ditt utsagn "hisser seg opp" og spurt hvorvidt de to termene til sammen hinter om at "ungdommen" tar dette med stor ro, mens jeg (en "gamlis") hisser meg opp.

Men jeg skal la være. Å individualisere denne debatten vil være meningsløst, og jeg skal derfor forsøke å være konstruktiv. Dessuten har jeg ikke snakket om "ungdommen", jeg har snakket om spillere eller gamers. De aller fleste ungdommer, i hvert fall guttene, spiller spill, men ikke alle som spiller spill er gamers. Heller ikke alle som spiller fotball er fotballspillere.

Så jeg skal i stedet åpne med en overskrift, et sitat og en lenke. Gameren som snakker, heter Audun Rodem, og han har skrevet en glitrende formulert bloggpost på nettstedet gamer.no med overskriften "En fare for samfunnet - jeg?" Der sier han bl.a. følgende:
"Videospill blir nok en gang syndebukk. (...)

Så langt har ingen andre typer varer nevnt av gjerningspersonen blitt fjernet fra salgshyllene, og jeg tviler også på at det kommer til å skje. For meg virker det nå som om videospill, på grunn av denne beslutningen, blir urettferdig anklaget for å ha vært en tydelig medvirkende faktor i tragedien. (...)

Og jeg som spiller videospill går slukøret langs gaten med hendene i lommen, med en feilplassert skyldfølelse hengende over meg. Det er nok ikke min skyld, men akkurat nå virker det nesten litt sånn."
Og jeg ber deg fokusere på de tre ordene "nok en gang". I tillegg til eksemplene som Rodem nevner i sin post, kan vi føye til skolemassakrene i Columbine og i Jokela, der både presumtivt seriøs presse og framtredende politikere trakk dataspill inn i debatten.


Så, nei, det er slett ikke slik at jeg "... argumenterer mot en motstander ..." jeg "... ikke har!" Tvert imot valgte jeg bevisst å rette min ion cannon mot deg, og ikke mot Platekompaniet eller Coop. De to kommersielle aktørene har sikkert hatt de beste motiver, selv om det må sies at det er pussig å se at World of Warcraft (WoW) blir solgt "under disk" hos Platekompaniet, slik pornografi ble solgt i tobakksforretningen nede i Sverres gate da jeg var barn, som noe skammelig. Særlig når man vet at WoW selges med sensur 12 år (!). (For øvrig en helt rimelig aldergrense.)

Jeg skal ikke gjenta argumentasjonen fra min forrige post. Men min anklage mot deg består i at du - og mange andre politikere - har vært med på å skape et klima i Norge hva dataspill angår, som får tankene mine til å vandre tilbake til 1980 og de første norske reaksjonene på punken, den gangen vi bare var hundre punks, pønx og punkrockere i Oslo.

Og utdanningsministeren får ha meg unnskyldt, men jeg var såpass fordomsfull at jeg garderte meg på forhånd, forberedt på at du ville synke ned på "meg-" eller "deg"-nivå: Jeg la ut det som "kidsa" kaller en vote, altså en meningsmåling på gamer.no. Denne nettsiden er så vidt jeg vet Norges største og viktigste spillside, men dekker ikke hele det norske spillmiljøet, siden de fleste norske spillerne stort sett befinner seg på servere i utlandet eller på spillspesifikke nettsider. Men jeg valgte gamer.no ikke minst pga. nettstedets motto:

Spill er kultur.

Jeg skrev dessuten to innlegg der, der jeg forklarte hvem jeg er og hvilke motiver jeg har og har hatt.

Spørsmålet som ble stilt, var:

Hva mener du om Coops og Platekompaniets fjerning av WoW /COD fra hyllene?

Her er resultatet av meningsmålingen*:
  1. Veldig bra 2 %
  2. Fornuftig 0 %
  3. Idiotisk 16%
  4. Latterlig 30 %
  5. Fjernt 11 %
  6. Høl i huet 34 %
  7. Vet ikke 0 %
  8. Samme for meg 7 %**
* Tallene er avrundet. Avstemningen avsluttet 04.08.2011, kl. 05.01
** Dette alternativet ble lagt til først i går, men kunngjort i tre tråder, for å fange opp alle "div ungd" som "ikke hisser seg opp". Sannsynligheten er stor for at de har avgitt akkurat dette svaret fordi de aldri kjøper spill i fysisk butikk, så hva Coop måtte finne på å gjøre, blåser de i. 80 % på de tre kraftigste svaralterativene (Idiotisk/latterlig/Høl i huet), antyder at det muligens kan eksistere en viss "opphisselse" blant deltakerne, jfr. det noe mer distanserte svaralternativet Fjernt, som bare får 11 %, men en meningsmåling som dette gir uansett ingen klare holdepunkter for å fastslå at deltakerne er opphisset, ei heller graden av opphisselse. Men som helhet kan avstemningsresultatet utvilsomt karakteriseres som et solid boyaka.


Det må nevnes at det er sommerferie, så aktiviteten på gamer.no er nok noe lavere enn normalt, og jeg var litt sent ute med å sette opp avstemningen. Men i forhold til antall gamers som har deltatt i debattene om denne saken på de tre trådene avstemningen ble postet i, var valgdeltakelsen minst like god som i et gjennomsnittlig norsk kommunevalg, uten at jeg har finregnet på det. Og denne kommentaren fra bruker Zach er representativ for reaksjonene jeg har fått, ikke bare på gamer.no, men generelt (Twitter, Facebook, Blogger, underskog.no osv).
Veldig bra skrevet, og er helt enig i det du skriver!
Uten at jeg skal utrope meg til talsmann for noe eller noen som helst, tillater jeg meg å ta et flertall på 91 % til inntekt for at jeg har bred støtte i det norske gaming-kollektivet for mitt syn og min kritikk. Men hvis utdanningsministeren insisterer, kan jeg i tillegg godt sette opp en meningsmåling i Spill-forumet på underskog.no, der jeg også har postet link til SPILLEGALSKAP, dersom det skulle forholde seg slik at utdanningsministeren (fortsatt) ikke tror at SPILLEGALSKAP-posten er representativ for hva Norges gamere mener om mistenkeliggjøringen og følelsene de knytter til den, noe altså Audun Rodem så utmerket har skildret.

Så lenge du ikke uttaler deg "balansert" om jazz, teater eller ballett, har du ingen rett til å uttale deg i positiv-negativ polaritet om dataspill som underholdningsmedium, for ikke å si kunstform. Men hva viktigere er: Intet grunnlag.
Eller for å si det slik:

Nei, det er ingen som helst grunn til at foreldre skal følge (spesielt) med på dataspill, ikke engang såkalt "voldelige" spill som det fjernede Call of Duty: Modern Warfare 2. Det foreldre skal "følge med på", er avvikende atferd.




På basis av det ovenstående har jeg to forslag til deg, og har jeg misforstått deg, dvs. at du allerede står inne for forslagenes innhold, beklager jeg det. Mine fordommer, i så fall.

For det første:

Som alle politikere, har du folk som hjelper deg med taler. Du skal nå få et utkast av meg til hva du bør svare neste gang Tv2 spør deg om spill, og kan du skrive under på teksten her og nå, vil du i hvert fall glede meg:

'Nei, det er ingen grunn til at foreldre skal bekymre seg for dataspill som sådan. Vi har en filmsensur av spill som angir anbefalte aldersgrenser, og det er ingen forskjell på dataspill og film. Spill er kultur, det også.

Det er imidlertid en kultur som kanskje virker både støtende og fremmed på mange, ikke minst i min generasjon, og da tenker jeg særlig på spill som inneholder det
jeg personlig vil kalle grotesk vold. Men slik er det vel med alle nye ungdomskulturer. Det var jo f.eks. mange foreldre som reagerte med sjokk da det dukket opp punkere med hanekam og naglebelte i Oslos gater også. Men i dag brukes punk som bakgrunnsmusikk i reklamevideoer, og det henger bilder fra norsk punks første år på fotoutstilling på Henie-Onstads Kunstsenter.

Det som
derimot er viktig, er at foreldre følger med dersom de ser tegn til asosial og avvikende atferd hos sine tenåringer. Da kan voldelige dataspill være med på å påvirke ungdommer i negativ retning og forsterke voldelige tendenser som finnes i barnet, akkurat slik voldsfilmer eller musikk med aggressive tekster kan.

Men for øvrig kan landets foreldre ta spillkulturen med knusende ro. Mange av dagens spillere er morgendagens "datagenier", som vil kunne bli til stor nytte for samfunnet og næringslivet.'

For det andre har jeg en challenge til deg, for å holde meg til spillterminologien:

Jeg utgår fra at du forstår mitt argument i SPILLEGALSKAP om forskjellsbehandlingen av jazzfestivalen i Molde vs. spillfestivalen The Gathering.

Er du villig til å foreta den høytidelige åpningen av det neste The Gathering i Vikingskipet, der du gir uttrykk for det som taleutkastet grovt sett inneholder, ev. til å få din kollega kulturminister Anniken Huitfelt til å gjøre det?

Og nei, det kommer neppe noen invitasjon, så det må bli på ditt/deres initiativ.

Det vil i så fall være et tegn på anerkjennelse av spillkulturen i Norge, og det vil være første gang representanter for det offisielle Norge gir landets spillere en slik anerkjennelse. Jeg er klar over at regjeringen riktignok har bevilget penger til utvikling av spill, men det kan sammenlignes med økonomisk støtte til det øvrige næringsliv.
Jeg forutsetter selvsagt at The Gathering vil ha deg/dere på besøk. Etter det som skjedde der i 2009, mener jeg, her skildret av bruker Latskap-info på gamer.no, og etter momskravene i 2008. Men kanskje både Speider'n og landets kakelotterier avkreves moms, hva vet jeg?

Dersom du stiller deg positiv til dette, er det i så fall bare å henvende seg til KANDU (Kreativ Aktiv Norsk DataUngdom).



Svar utbedes på de to forslagene her på STOR M, og jeg håper at du denne gangen vil komme med et svar som er tilfredsstillende for Audun og resten av gaming-kollektivet i Norge.

Denne posten vil bli kunngjort på gamer.no og eventuelle andre aktuelle nettsteder, og jeg har også tatt meg den frihet å gi beskjed til KANDU om det som forhåpentligvis nå kan bli en konstruktiv debatt. Det er på høy tid.

Så velkommen med svar her på STOR M, og siden det nå også befinner seg gamers blant leserne, tar jeg gjerne imot enhver betraktning du måtte ha om spill i kommentarfeltet under. Over tusen mennesker har de siste døgnene vært innom her, så vennligst ikke oppfatt dette som en privat henvendelse.
The gamers are legion, og min person er fullstendig uinteressant i sammenhengen.

Med vennlig hilsen
Morten Jørgensen

søndag 31. juli 2011

SPILLEGALSKAP - hysteriet tar overhånd

Nyheten om at Coop-kjeden og Platekompaniet har bestemt seg for å slutte å selge dataspillet World of Warcraft (WoW) i kjølvannet av de høyreekstremistiske attentatene i Oslo og på Utøya, slo ikke akkurat ned som en bombe. At tiltaket sikkert er velment i all sin empati for de etterlattes pårørende, og at initiativet er blitt støttet av bl.a. utdanningsminister Kristin Halvorsen, gjør imidlertid ikke beslutningen mindre hysterisk.

Jeg skal ikke beskylde Halvorsen for å slå politisk mynt på attentatene, selv om hun som representant for SV tidligere har uttalt seg moralistisk og kunnskapsløst om dataspill. Det er mer naturlig å bruke substantivet uforstand. Myten om at dataspill på spesifikt eller unikt vis skaper eller fremmer vold på en måte som skiller dataspill radikalt fra aggressiv musikk, voldsfilmer eller for den saks skyld bøker, er svært så utbredt.

Den samme debatten har gått i tilknytning til Columbine-drapene i USA, skolemassakeren i Jokola i Finland og andre voldsepisoder der tenåringer har vært gjerningsmenn, og er på ingen måte ny.

Når jeg kaller det en myte, vil noen kanskje innvende at jeg tar et forhastet standpunkt i en debatt der forskerne strides, men jeg har fulgt både forskning og debatt om det som egentlig er nøyaktig det samme forskningsobjektet i en årrekke. Går man tilbake til 80-tallet, vil man finne en rekke tvilsomme og tilsvarende "vitenskapelige studier", der det ble konkludert med at f.eks. Kiss, Iron Maiden, Ozzie Osborne og/eller Sex Pistols fremmet eller skapte voldelig atferd.

I tillegg er det verdt å kaste inn påstanden om at pornografi skaper voldtektsmenn, et standpunkt som iherdig har vært fremmet i den norske debatten av f.eks. den ekstremistiske feministiske Kvinnegruppa Ottar. Likeså debatten om action-filmen "Heat", som ble trukket fram som "inspirasjonskilde" for NOKAS-ranet i Stavanger.


Men det er ikke bare dette metaperspektivet på debatten som får meg til å trekke konklusjoner. Jeg er nemlig selv en ihuga gamer. Helt siden midten av 1990-tallet har jeg spilt spill, inkludert svært så blodige og voldelige spill. Allerede i det første Command & Conquer fra 1995 fikk man poeng for å massakrere sivile dersom man spilte det røde laget Brotherhood of NOD. Så la meg være litt personlig:

Jeg kan med den beste samvittighet si at jeg har nuket tusenvis av både sivile og militære. Jeg har brukt giftgass, forgiftet elver, utslettet hele byer, gjort sivile til zombier for Kane, som utvilsomt kan kalles en av underholdningshistoriens største massemordere. Med glede har jeg henrettet politiske motstandere for min kommandant baron Harkonnen på ørkenplaneten Dune, en serie spill basert på Frank Herberts bøker, også filmatisert av Ridley Scott og med soundtrack av bl.a. elektronika- og ambient-geniet Brian Eno, som for øvrig er politisk rådgiver for de engelske Liberaldemokratenes leder Nick Clegg.

Til mitt forsvar kan jeg si at jeg riktignok alltid har foretrukket å spille Global Defense Initiative, House Atreides, Terrans osv, og at min desiderte favorittserie er Diablo, der jeg på menneskehetens vegne har nedkjempet Baal, Mephisto og Diablo for å forhindre at Ondskapen skal ta kontroll over kloden, og med min level 60 Barbar eller min level 40 Necromancer har jeg slaktet og hakket opp flere tusen udøde, troll, demoner og andre monstere.


Til de som nå måtte vurdere å tipse PST om meg, skynder jeg meg å erklære at jeg også er svært glad i den tyske byggeserien Anno, der blodet glimrer med sitt fravær eller kan skrus av, men det har gått med en del sjørøvere under koloniseringen, og rivaler er blitt eliminert, bl.a. gjennom bruk av min kappekledde spion, som kneggende har forgiftet drikkevannet til mine intetanende motstandere, og når jeg har følt meg tvunget til å ekspandere mitt imperium som tilsvar på min egen befolknings krav om mer kakao eller tobakk, har jeg dessverre sett meg nødt til å utrydde en og annen urbefolkning. Og når jeg har spilt Baldur's Gate og Icewind Dale, har jeg alltid hatt med meg en Thief på laget.

Da jeg spilte "Generals", sendte jeg horder av selvmordsbombere mot de amerikanske styrkene, men det var ikke særlig moro. Ikke fordi jeg hadde tilgang til en armé av fanatikere som var villige til å dø for den al-Qaida-lignende Global Liberation Army, og overhodet ikke fordi jeg mislikte å nedkjempe amerikanerne, men rett og slett fordi "Generals" er et ufritt og kjedelig spill.

Jeg har også utfordret min intellektuelle kapasitet med gaming-historiens mest unike spill "Starship Titanic", med story av avdøde Douglas Adams, forfatteren av "Hitch-hiker's Guide To The Galaxy", men det er da også det eneste spillet jeg har måttet gi fullstendig tapt for. Den skrikende papegøyen ødela konsentrasjonen min, den "Macarena"-aktige musikken surret fortsatt enerverende i hodet mitt lenge etter at jeg hadde skrudd av maskinen, og jeg kjørte stadig frusterende feil med de umerkede heisene. Det ville tatt meg ett år å runde dette kunstverket av et spill (uten å jukse). En estetisk nytelse.


I timevis har jeg sittet foran PCen og svettet meg i mål fem sekunder før stoppeklokken ville ha trigget Game Over-ikonet, søvnløs har jeg ligget med adrenalinet pumpende, søvndrukken har jeg kommet for sent til møter, sex har jeg forsaket, venner har jeg sviktet og kvinner har jeg forsmådd, ja, selv mitt kjære Rosenborg har jeg sveket. Jeg er kort og godt en lidenskapelig gamer.

Ja, vanvittig glad er jeg i å spille at jeg IKKE har spilt World of Warcraft, et spill som for øvrig er like "farlig" og skummelt som "Ringenes Herre" og "Harry Potter"; det er mange fellestrekk mellom disse tre underholdningsobjektene. Hadde jeg vandret inn i WoW, ville jeg risikert å ende i et telt på NAVs regning. Jeg har nemlig spilt samtlige forgjengere til WoW og jeg har derfor holdt meg langt unna dette suverene, fargerike og fantasieggende spillet. Men man må trekke en grense, og derfor har jeg sjaltet ut alle MMORPGs, jeg spiller ikke online i det hele tatt. Jeg er en opptatt mann, og jeg har dessuten rimelig god selvkontroll. Men jeg må smått rødmende innrømme at den eneste grunnen til at jeg kunne finne på å ønske meg tilbake til tenårene, på tross av premature ejakulasjoner og et hår som sto til alle kanter, måtte være spill: Ingenting ville vært bedre ferie for meg enn en hel juleferie eller påskeferie foran skjermen. Men jeg er ingen kid, og jeg har heller intet ønske om å bli det igjen.

I stedet har jeg valgt bort filmer, musikk, konserter og annen underholdning og spilt for og på og mot egen maskin. Ingenting slår den herlige følelsen av triumf når man har klart å forhindre den russiske statsminister Cherdenko fra å rømme ut i verdensrommet fem sekunder før timeren slår inn, eller når man endelig klarer å mose Duriel i gravkammerat til Tal Rasha. Så når dere andre benker dere foran "True blood" eller "Torsdagskveld fra Nydalen", skur jeg på PCen.


Jeg lever ellers hele mitt liv i tankenes verden. Når jeg skal slappe av, vil jeg lengst mulig bort fra all verbalitet, fra alle assosiasjoner til virkeligheten, jeg vil inn i eventyrets verden, og jeg vil selv delta i eventyret.

Så jeg tør påstå at jeg sannsynligvis er av de "gamlisene" i Norge som har størst og bredest gaming-erfaring, selv om jeg tidlig valgte bort sportsspill, såkalte first-person-shooters, bilspill og flysimulatorer. Jeg har aldri spilt Duke Nukem, Counterstrike, Half-life eller Call of Duty. Jeg holder meg til RPG og RTS. Og jeg forbeholder meg retten til å mene at det notoriske Grand Theft Auto (GTA) er teit. Ikke fordi jeg har moralske innvendinger mot å frakte kokain eller prostituerte i spillsammenheng, men jeg synes bare det er evigheter fra 1337.

Til de som nå vil mene at jeg er både gal og farlig, kan jeg bare svare: "Vel, jeg har i hele mitt voksne liv hørt på pønk, punk, metal, frijazz, samtidsmusikk og oi! Jeg liker filmene til Sam Peckinpah, Takashi Miike (Quentin Tarantinos forbilde) og Rob Zombie, og jeg leste H.P. Lovecraft som 14-åring. Jeg har aldri sett ett eneste "Beat for beat", "Allsang på grensen" eller "Gylne tider", og jeg ber alltid drosjesjåføren om å skru av Postgirobygget og Di Derre. Såkalte "erotiske og sensuelle" filmer får meg til å gå i kjøleskapet; jeg foretrekker "kjønnsorganer i bevegelse". Smaken er som baken.


Jeg har altså en relativt unik erfaring som "voksen" gamer, og jeg har ingen problemer med å stemple Platekompaniets og Coops tiltak som en eneste stor hysterisk misforståelse.

Det er derfor trist å måtte konstatere at utdanningsminister Halvorsens uttalelse tydeliggjør at det finnes svært liten kompetanse på politisk hold om en så stor sektor av underholdnings-Norge som dataspill. Tilsvarende mangelfull kompetanse på teater eller film ville vakt oppsikt.

Den generelt negative holdningen til dataspill viser seg også i form av forskjellsbehandling: Mens Jazzfestivalen i Molde tradisjonelt åpnes av kulturministeren, utsettes Norges største datafestival The Gathering for politirassia og krav om moms. Enhver tenåring vil garantert se en sammenheng mellom denne ublide behandlingen og det faktum at jazz som kulturform er populær i den nåværende regjeringen. Noe belegg for at det skulle befinne seg mer dop på The Gathering enn på jazzfestivaler, tror jeg imidlertid at man vil få problemer med å finne.

Min kritikk i denne saken rammer imidlertid primært Platekompaniet, som burde vite bedre, men her antar jeg at man ikke har søkt råd hos sine ansatte. Det er fristende å være nokså besk og tippe at dette er et styrevedtak foretatt uten at noen under 50 år har fått uttale seg først.

Dersom salgsstoppen hadde vært et fornuftig tiltak, ville man også ha måttet gripe inn mot

- aggressiv musikk som f.eks. hardcore metal i alle sine varianter (black metal, death metal, grindcore) eller oi!. Men landets foreldre har ingen grunn til å bekymre seg for verken Hatebreed eller Slipknot.

- horror-, action- og voldsfilmer som f.eks. "Texas Chainsaw Massacre", som nylig ble vist på NRK, "Natural Born Killers" eller "Man Eats Dog".

- bøker forfattet av
Bret Easton Ellis, Stephen King, Clive Barker, eller for den saks skyld Edgar Allen Poe.

- TV-serier som
"Dexter", "Sopranos" og "Rome".


Det er all grunn til å være kritisk til utdanningsminister Halvorsens vage "råd" til landets foreldre. For hva sier hun? "Følg nøye med", sier hun. På hva da? Hvordan i all verden skal engstelige foreldre kunne følge med på noe som helst hvis de ikke aner noe om spill? Hva skal de gjøre, da? Hvilke grenser skal de trekke?

Er det fare på ferde ...

... hvis mamma kommer inn på gutterommet og ser sin 16 år gamle sønn fly rundt i Miamis gater med en SPAS 12 og likvidere byens politistyrke så blodet spruter mens hiphopen dundrer ut av høyttalerne?

... hvis pappa skal gi beskjed til poden om at middagen er klar, men det som møter ham på sønnens skjerm er de seksualiserte dødsskrikene til Dark Archers på The Stony Fields?

... hvis mor og far oppdager at husets tenåring spiller Wolfenstein, der det sympatiske målet er å likvidere fleste mulig SS-soldater under en noe modifisert 2. verdenskrig?

Hva betyr disse scenarioene? Hvordan skal mamma og pappa reagere? Hvordan skal du som forelder kunne opptre fornuftig hvis du ikke forstår uttrykket eller sjangeren? Det er fristende å spørre utdanningsministeren om hva hun mener at stakkars lamslåtte, ja sjokkerte foreldre skal gjøre?


Det eneste som undervisningsministeren oppnår ved indirekte å bygge opp under myten om at dataspill er "farlige", er å gjøre foreldre engstelige eller forvirrede inntil det irrasjonelle, å så splid mellom kidsa på den ene siden og mamma og pappa på den andre, å tvinge ungene ut av huset og bort til klassekameraten for å spille der, ja i siste instans risikerer man å skape aggressive kids som føler seg forfulgt av sine foreldre.

Undervisningsministerens "råd" om "å følge med" er like mye verdt som et "råd" fra helseministeren om "å følge med" hva brystkreft angår, i motsetning til å gi råd om å kjenne etter om det finnes kuler i brystene, ta mammografi etc. Ja, "rådet" om "å følge med", samt undervisningsministerens støtte til Coop/Platekompaniet er i all sin luftige allmennhet på grensen til det uansvarlige.

Hvis man ikke engang aner hva en Ion Cannon er, bør man være forsiktig med å gi råd om dataspill.

(Forsatt forvirret? Prøv selv!)

Mener jeg så at man bare skal si "spill i vei"? Slett ikke. Det finnes solid forskning som indikerer at under gitte omstendigheter - jeg gjentar: gitte omstendigheter - finnes det en sammenheng mellom spill og forsterket aggressiv atferd fra enkelte unge, ja til og med voldsbruk. Men det finnes overhodet intet belegg for å påstå at dataspill i seg selv, og langt mindre WoW, skaper aggresjon i seg selv, eller at dataspill som sådan har iboende voldsforsterkende egenskaper.

Sannsynligvis finnes det tvert imot mange eksempler på at kids bruker dataspill som utløp for aggresjon, dvs. på samme måte som voksne kan bruke en punching-ball som ventil for følelser. Jeg har selv brukt spill for "å få ut litt luft" i situasjoner der jeg har kokt av innestengt aggresjon.


Her er derimot noen konkrete eksempler på varselstegn for foreldre hva "World of Warcraft" angår:

- Hvis din sønn forteller at han er blitt kastet ut av av et "crew" eller et "raid" i "World of Warcraft", bør du sjekke hvorfor. Det samme gjelder hvis WoW har utestengt ham for brudd på regelverket. "World of Warcraft" er nemlig et kollektivt spill, som bygger selvtillit hos kidsa og lærer dem hva samspill, disiplin, samarbeid og lederskap er. Det finnes et slags kollektivt politi av likemenn der inne, som passer på.

- Hvis junior stalker enkeltspillere og vandrer alene rundt i landskapet over lang tid for å plage og ødelegge for uerfarne spillere.


- Hvis poden fører et aggressivt og brutalt språk som vekker oppsikt blant andre spillere.

- Hvis WoW går ut over skolen.


Det beste rådet jeg kan gi foreldre, er: Snakk med en 25- eller 30-åring som selv spiller. Spør storebror eller en fetter.

For det finnes ingen generelle fasitsvar eller entydige indikasjoner dersom tenåringer viser forkjærlighet for blodige voldsspill, for konsekvent valg av "den onde siden" i spill der man kan velge rollefigur, eller dersom kidsa erklærer hat til det øyensynlig koselige og voldsfrie spillet "The Sims", som etter mitt syn er langt mer tilrettelagt for psykopater og seriemordere enn WoW noen gang vil bli. Og sjansen for at barn skal få mareritt av den siste Harry Potter-filmen er langt større enn at de skal få mareritt av World of Warcraft. "Ringenes Herre"-filmene er langt skumlere enn WoW noen gang vil bli.

Men dersom jeg hadde hatt en sønn som var fullstendig asosial og beveget seg gjennom oppveksten uten venner, som kledde seg i svart, dekorerte rommet med hodeskaller, samlet på kniver, viste en manisk interesse for seriemordere og krigsforbrytere, snakket konstant om NWO og Frimurerlosjen med politiske overtoner, hørte bare på deathcore og Burzum, i tillegg til å spille World of Warcraft, ville jeg nok selv ha grepet inn. Men da ville høyst sannsynlig dataspill i så fall vært mitt minste problem.

Hvis du derimot har en sønn som også spiller fotball, har en vennekrets, klarer seg rimelig bra på skolen og ellers oppfører seg som tenåringer flest, har du neppe grunn til bekymring.

Tvert imot. Det finnes til og med en undersøkelse som kan tyde på at det er de ungdommene som IKKE spiller dataspill, som er mest utsatt for avvikende atferd.

Eller som mannen bak undersøkelsen, Lawrence Kutner, har uttrykt det: "You'll sometimes see kids coming out of an action movie making kung fu moves against one another. But that doesn't mean they're going to do that against the sweet little old lady down the street."

Selv slutter jeg meg til denne Wikipedia-kommentaren om Kutners undersøkelse.

"The authors found previous research (including experimental studies on college students) of little help to parents, teachers, pediatricians or policymakers concerned about potential risks from video game play. They also suggest that potential benefits of video games (including some games with violent content) has not received enough attention. "

Som tiltak mot vold og terror er Coops og Platekompaniets fjerning av "voldelige" dataspill fra hyllene like velbegrunnet og gjennomtenkt som en eventuell stans av all visning av filmen om Max Manus eller et forbud mot bilder av Churchill, siden Breivik har oppgitt dem begge som forbilder.

Det vil dessuten garantert undergrave kidsas tro på at regjeringen Stoltenberg vil evne å innføre passende og effektive tiltak for å forhindre nye terroraksjoner i Norge. Jeg tipper at minst 70 % av landets kids vil krysse av på alternativene Latterlig, Fjernt eller Idiotisk, ja Høl i huet i en eventuell meningsmåling om salgsstoppen.

Så hvis din sønn eller datter (det er mange jenter som spiller WoW) kommer løpende ut av rommet sitt og forteller at han eller hun og +20 andre har klart å drepe Onyxia, så ikke se mistenksomt på din etterkommer, men si: "Da fortjener du pizza til kvelds. Jeg har hørt at det skal være fryktelig vanskelig å ta livet av henne."

mandag 18. april 2011

BUSTED! Språkpolitiet slår til, part I: "SANNFINNENE".

Jeg tilbringer mye unyttig tid med å ergre meg over det lave nivået på norske oversettelser i mediene og kanskje særlig på TV, både i nyheter og reklame. Noen kan kanskje tro at det skyldes purisme, dvs. at jeg ikke ønsker forandringer i eller utvikling av språket. På ingen måte. Det er derimot kløneri, hastverk, inkonsekvens og amatørisme som lett blir gjenstand for lingvistisk hån hos meg. Slik elektrikeren hisser seg opp over at ufaglærte ødelegger bygninger med tvilsomme ledningsstrekk, vekker kleint språk den samme irritasjonen i meg.

Språk er altfor viktig (og vanskelig) til at man kan overlate det til amatører. Men dessverre glipper det stadig vekk i norsk presse. Denne gangen er det da også en samlet norsk presse som går i baret, med den gamle språkkjempen Aftenposten i spissen.

Det finske nasjonalistiske partiet Perussuomalaiset har gjort det stort i det finske parlamentsvalget 2011. Partinavnet har av norsk presse blitt kollektivt oversatt med "Sannfinnene". Ja, TV2-Nyhetskanalen slår til og med i nyhetsstreamen sin til med "Sannfinnpartiet", men det kan jo like gjerne være en ikke uvanlig korrekturfeil (jfr. TV2 s tekst-TV).

Feilen er ikke et eksempel på en direkte feiloversettelse, dvs. at hummeren er blitt til den berømte kanarien, men derimot en såkalt svesisme, dvs. svorsk. Det er altså snakk om en språkfeil, ikke en oversetterfeil. Skulle en nordmann danne ordet uten å engang å ha hørt om Finland, ville oversettelsen være akkurat like feilaktig rent språklig.

Man kjenner sine pappenheimere: Jeg vil anta at det "norske" ordet er direkte hentet og mekanisk oversatt fra svenske eller finsk-svenske medier, og selv om det nasjonalistiske Perussuomalaiset vil ha slutt på svenskundervisningen i finske skoler, har partiet kanskje gitt seg selv et svensk navn, for den saks skyld*?

Men ordet "Sannfinnene" er ikke et norsk ord, det er ikke dannet i tråd med norske språklige prinsipper. Neste gang bør man huske den grunnleggende regelen: Omskrivning til norsk. Dvs. hva heter det samme eller tilsvarende språklige objektet på norsk?

I dette tilfellet ville vi altså få ordet "Sannordmennene" (med to N-er, ikke "Sann-nordmennene" eller "sannnordmennene"), og da merker vi straks at noe er galt. "Sanntyskerne" og "sannkineserne" ser og høres akkurat like snåle ut. Å se for seg et norsk politisk parti ved navn Sannnordmennene stille til valg, er umulig. Seriøst. Så hva er galt?

På norsk heter det sanndrømt. Det heter sannsiger. Men ordet "sannordmann" finnes definitivt ikke. Ja, det lyder så fullstendig fjernt at de fleste som hører ordet, vil vel tro at det er snakk om sand-, ikke sann-? Det mest nærliggende spørsmålet hvis man hører ordet for første gang, vil nok snarere være: "Hæ?"

Hva betyr så Perussuomalaiset? Det første som faller en i hu, er at ordet parti ikke finnes i det finske navnet. Ordet har (bare) to ledd: perus- og suomalaiset. Det finske ordet (forstavelsen) perus- betyr grunnleggende (- bare spør Google translate selv). På engelsk får vi følgende presiserende betydninger: basic, fundament, primary fundamental. Det sistnevnte kan vi oversette med først og fremst. Vi får to ytterligere synonymer her. Ordet perus norske innhold blir altså: Grunnleggende (i betydningen først og fremst, fundamental, ekte, sann, basal, primær).

Ordet perus har altså ingenting med sannhet å gjøre. (Perussuomalaiset betyr altså ikke f.eks. Finner Som Snakker Sant eller Finner Som Vil Ha Sannhet I Politikken.) Når det i dette tilfellet kan forveksles med ord som begynner på sann-, får vi følgelig et problem. For ut fra andre norske ord, vil førsteinntrykket av nyordet Sannfinnene være at det er i slekt med sanndrømt og sannsiger, dvs. at det har noe med finske Snåsamenn i gjøre.

Det eksisterer bare ett norsk ord som har noe med grunnleggende (sann) å gjøre, som begynner med forstavelsen sann- som ikke er knyttet til spå/forutane, og det er sannferdig. Men vi ser av primærbetydningen grunnleggende at da snakker vi om en sidebetydning, dvs. sannferdig mot, altså i betydningen (fundamentalt) i overensstemmelse med, (grunnleggende) lojal mot. True to your roots, som det heter på engelsk.

Hva heter det så på norsk?

Nei, vi trenger ikke skape noe helt nytt. For det finnes allerede en praksis på norsk for å uttrykke innholdet i det finske ordet Perussuomalaiset, i betydningen først og fremst finsk, primært finsk, grunnleggende finsk, ekte finsk, sann finsk.

Det mest presise folkelige norske ordet er vaskekte. Men det egner seg kanskje dårlig i et partinavn? Sidebetydningen erected på engelsk blir rakrygget på norsk, men det blir kanskje litt vel mye selvskryt? Vi kan kutte, ikke minst av rene språkestetiske hensyn følgende løsninger: primære, fundamentale, først og fremst og grunnleggende. Språk er sjelden ufrivillig morsomt ("Dølle ord faller fort!"), og det skal i hvert fall ikke være det.

På norsk blir det følgelig best å snakke om "en ekte nordmann". Jo da, man kan si "en sann nordmann", men sann-formen er døende, det lyder unektelig litt gammeldags (arkaisk). Men det ville vært et greit andrevalg, for all del.

Så var det ord nr. 2, Suomalaiset, som rett og slett betyr finner.

Man har altså skapt et norsk nyord ved å bryte med tradisjonell praksis for opprettelse av nyord, og man har konstruert ordet Sannfinne, som er det som heter en språklig anomali.

Ordet "Sannfinne" er nemlig bygd på finsk språkpraksis, på et felt i språket der man på finsk trekker har for vane å trekke sammen adjektiv og substantiv, mens vi på det samme feltet på norsk deler de to.

Det er for øvrig all grunn till å mistenke at språksterke finner og svensker vil kalle den svenske oversettelsen for en "finnisme". For ordet "sannsvensk" finnes heller ikke på svensk. Derimot er sann svensk i to ord et vanlig svensk ideom.

Men det får bli svenskenes eget problem. Svenskene er tradisnonelt språkpragmatikere, så de hisser seg sjelden opp over språk. De har aldri hatt verken samnorsk, nynorsk, riksmål eller bokmål å hisse seg opp over.

Eksempelet Perusuomalaiset vitner rent lingvistisk om en grunnleggende forskjell på finsk på den ene siden og svensk og norsk på den andre siden. Finsk-ugrisk tenderer mot å trekke sammen etter samme lingvistiske mønster som ungarerne, siden finsk er et finsk-ugrisk språk. Norsk og svensk er derimot indoeuropeiske språk, nærmere bestemt germanske språk, som foretrekker å dele adjektiv og substantiv. En gang i tiden var kanskje sammentrekninger mer vanlige, siden flere av de eldste indoeuropeiske språkene, bl.a. walisisk, har mange sammentrekninger. Men der finnene sier sannfinnne, sier vi sann finne.

Konklusjonen blir: Noen var for kjapt ute. Man fulgte ikke norsk språkpraksis og hevd da man skulle fornorske det finske ordet Perussuomalaiset. Det finske nasjonalistpartiet Perussuomalaiset skulle på norsk ha hett Ekte Finner (ev. Sanne Finner) .

Har det noe å si? Ja, for det er åpenbart at det intetsigende "Sannfinnene" sier langt mindre enn Ekte Finner om et nasjonalistisk parti som går til valg på innvandringsmotstand.

Ethvert språks mål er størst mulig presisjon. Mest mulig informasjon i det enkelte ord og i setningene våre. Uklarheter og fare for sammenblanding med eksisterende ord er aldri ønskelig.

Norsk presses kollektive svorske forsøk på fornorsking er i dette tilfellet ikke bare feilaktig, det er også en dårlig løsning. For navnet skjemmer ingen, og de er Ekte Finner, må vite, de som stemte Perussuomilaiset, ja visst er de det. Ikke minst i følge dem selv.


* I så fall står det dårlig til med lingvistikken i Perussuomalaiset.