NEI TIL
SPRÅKLIG MOBBING AV BARN

Ett av Nasjonal Samlings prosjekter var å skape et "(ultra)nasjonalt” språk.

Professor Finn-Erik Vinje har i alle år kjempet med nebb og klør mot enhver språklig fornyelse og “utenlandsk” innflytelse på språket. Han har kjempet mot slang, han har pukket på formelle regler og ord og idiomer som ingen under 50 år bruker, og nå er han i gang igjen, denne gangen mobber han barn, til og med.

Det er denne tankegangen som fikk Språkrådet til mene at “frisbi” eller "fribee”, skulle hete “sendeplate” på norsk, og det er denne mentaliteten som har fått alle snowboardere til å protestere mot at det skal hete “snøbrett”. Pudderfolket sier “snowboard”.

Det vil kanskje ikke bli så lett å møte til første skoledag for lille Tallulah når halve Norge, anført av en professor, til og med, pluss mor og far til de framtidige klassekameratene hennes har sittet i stua og hånet både Märtha Louise og Emma Tallulah hver gang de er på TV? Som om det er hensynet til barnet som Vinje er opptatt av i dette tilfellet? Ja, sikkert.

Det viser seg dessuten at det var Ari Behns og Märtha Loises eldste datter som hadde foreslått det. Hvor mange foreldre ville ikke gjort det samme og føyet storesøster? Det er faktisk litt søtt, synes jeg, nesten litt Kleenex: “Klart det, jenta mi, klart hun skal hete Tallulah når du vil det.”

Jeg kjente en jente som kalte opp datteren sin etter den snille, greie fiskehandleren på en gresk øy, fordi hun mente at gammel’n brakte henne lykke. So?

DET HAR ALDRI VÆRT FLERE “RARE” NAVN I NORGE, OG GODT ER DET!

Og så kommer det …

— Ja, og man kan ikke irritere seg over at barn heter Muhammed og sånn, når de har en helt annen kulturell bakgrunn, men dette er jo supernordmenn. Da er det en utidighet, mener Vinje.

“Muhammed og sånn”, ja. Og “sånn”?? Er det kanskje dette han mener:

— Ja, og man kan ikke irritere seg over at barn heter Muhammed og sånn, når de har en helt annen kulturell bakgrunn, men dette er jo HVITE. Da er det en utidighet, mener Vinje.

Herrefolkmentaliteten lyser av Vinjes diskurs.

“Barnemoren er som kjent meget interessert i åndelighet, healing og engler, og i den sammenhengen passer de bisarre navnene, hva vet jeg.”

OK, vi bytter om, her også, det kalles et retorisk grep, så ser vi hva FEV egentlig mener:

«Hele Indias befolkning på 1,5 milliarder, alle buddhister, ikke minst tibetanerne anført av Dalai Lama osv. osv. er er som kjent meget interessert i åndelighet, healing og engler eller ånder, og i den sammenhengen passer de bisarre navnene, hva vet jeg.»

Hva skal Vinje si til det? Kanskje …

— Ja, og man kan ikke irritere seg over buddhister eller hinduer og sånn, når de har en helt annen kulturell bakgrunn, men vi er jo HVITE (supernordmenn??). De vokser det nok av seg, de blir sikkert siviliserte en dag, de også.

“Supernordmenn”, ja. Senterpartiet, Kvikk-Lunsj, rømmegrøt og geitost. “Det er typisk norsk å være god.” Her lukter det brunt, på mer enn én måte.

Sjekk denne, videoen er lagd av en afro-amerikaner fra New York bosatt i Norge, regissørens datter står f.ø. i Folkeregisteret med mellomnavnet Jazz:

NEGER THIS! by Carl Proctor jr.
href="http://www.youtube.com/watch?v=Hp2oH2lhbTM"

Slå opp i ordboka, se “frihet”.

Hvordan er det i det hele tatt mulig å kalle et navn “bisarrt"? I forhold til HVA DA??

Riktig, Vinje. Nordmenn vet best. Og hottentotta går i bastskjørt og er kannibaler, så de har “bisarre” navn.


Morten Jørgensen, 22. januar 2009.

(Med forbehold om riktig gjengivelse av Vinje fra Aftenpostens side.)

ET ESSAY OM MIDTØSTEN

(Hentet fra en debatt om Midtøsten på underskog.no, skrevet 19.01.2009, samme dag som Israel trakk seg ut etter sin invasjon av Gaza og dagen før Obama ble innsatt som president i USA.)

Det passer meg fint å si noe om Midtøsten i dag, siden min analyse ser ut til å stå seg fint på dato foreløpig, nærmere bestemt datoen 19.01, dvs. i dag. Krigen er slutt, så da kan det være litt kjekt å prøve å oppsummere litt.

Jeg vil understreke at det følgende ikke skrives for å si “hva sa jeg” på et personlig plan,men på et analytisk plan. Det sies mye fint og riktig fra mange her. Men hele veien diskuterer man, synes jeg, i stor grad på “face value”, dvs. hva partene selv sier og hva pressen (inkl. TV- og web-bilder) formidler av påståtte intensjoner fra partenes side, og som farger vinklingen. Man går litt rundt med “den ideale fordring på husmannsplassene”, som Ibsen sier.

Virkeligheten er derimot langt mer brutal enn CNNs bilder, og nyhetsmediene er in denial på graden av militær kynisme og det som hører inn under begrepet “skittent spill”. Hele dekningen av Gaza-krigen har et nesten romantisk skjær over seg, med billedbruk som vi kjenner fra Hollywood (blod og tårer). Og foreløpig ser alt motbydelig forutsigbart ut, eller er det bare meg?

Essensen i det jeg sa, kan oppsummeres i tre punkter:

Her er første del av sluttavsnittet fra min første post, dvs.

punkt 1

"Mitt tips: krigen er over senest den 19.01 – én dag før obama overtar. obama har meldt forhandlinger, så nå skal israel svekke hamas (og også palestinerne generelt, de har jo slått ut hele infrastrukturen i gaza, skoler osv.), slik at et svekket Hamas går til forhandlingsbordet."

Check!

punkt 1: Korrekt.

Israel hadde altså en strategi, men det sa israelerne selvfølgelig ikke høyt. (jfr. “skittent spill”) israelerne løy da de sa at de var klare til å holde på “til det ble slutt på Hamas-rakettene”. Israelerne hadde aldri planer om det, de skulle ut i dag, det har garantert vært planlagt fra første stund.

Hvorvidt Obama nå er sur på Israel for å ha gitt ham dette i fanget, eller om han gnir seg i hendene på Israels vegne, gjenstår å se. Det spørs hvor blid han blir av å høre at Israel har bombet Den Amerikanske Skolen i Gaza sønder og sammen, noe israelerne gjorde på tampen (i helga?) Interessant signal til – og for – Obama, i hvert fall.

Så til dere som har drøftet Israels intensjoner og motiver: Quad ergo demonstrandum. Nå vet dere hva Israel ville. Det er 19.01, 2009 i dag. Obama innsettes i morgen. Nuff said.

Israel er FULLSTENDIG klar over at USA er på vei ut og Kina (og Russland) på vei inn, begge godvenner med den arabiske verden. Skal det bli en tostatsløsning, er tidspunktet gunstig nå.

Hamas-rakettene har altså fint lite med saken å gjøre. Dette var en strategisk krig, ikke en gjengjeldelseskrig. Det kommer forhandlinger under Obama, og Gaza-krigen var Israels forberedelser til disse forhandlingene. Men det kan de selvsagt ikke si høyt.

Peker Israel nese til Obama? “Haha, du kan ingenting gjøre, for vi har for mange innflytelsesrike venner i USA!” Vi får høre hva han sier i talen i morgen, for nå har han sjansen: 1 milliard mennesker kommer til å se ham tale i morgen.

punkt 2

Jeg postet også en artikkel, primært pga. dette avsnittet:

“So what’s Hamas’ game?
The militant group is operating on a belief that Israel’s assault cannot be sustained in the face of growing international pressure for a cease-fire. In fact, Hamas believes it is winning the political battle, as images of the horrors being suffered by the Palestinian civilian population flash around the world. And it wants to ensure the survival of as much of its military and organizational capabilities as possible so as to best profit from an eventual truce.”

Her kan det være at Hamas foretok en katastrofal feilvurdering og trodde de var Hizb’allah. Jeg tar punkt 1) til inntekt for at Israel nå mener at de har fått gjort det de skulle – før 19.01 – dvs. i dag. Israel har overhodet ikke brydd seg om “growing international pressure for a cease-fire” – ikke i det hele tatt, noe artikkelen altså hevder at Hamas satset på som taktikk i Gaza-krigen. Israel hadde planlagt å avslutte i dag, noe de har gjort, og det ble dessuten ikke en “Hamas-vennlig” bakkekrig, som Israels krig mot Hisb’allah.

Hvor mye som er igjen av Hamas, ikke minst militært, gjenstår å se, men det ser jo unektelig ut som om det er fint lite av Gaza igjen. Det ser jo nesten ut som Berlin 1945 der, hvis TV-bildene stemmer overens med virkeligheten? Jeg vil anta at Hamas er i sjokk over graden av nådeløshet og handlekraft som Israel har oppvist.

I så måte går det an å si at Hamas gamblet med Gaza som innsats. Og tapte. Gaza ligger i ruiner. Og bruken av ordet “sivile” i Hamas-propagandaen, gir jeg fortsatt ikke mye for. Se om igjen videoen jeg postet, der Hamas-damen sier: “I hvert eneste palestinsk hjem står kvinnene klare med eksplosiver surret til kroppen, klar til å sprenge seg selv når de israelske soldatene kommer inn i huset!” Og Hamas bruker tenåringer som soldater, flere av selvmordsbomberne har vært mindreårige, så jeg lurer på hvor mange av barna som var under 18 år og holdt en AK-47 i hendene da de døde. På sykehusene kategoriserer de utfra alder, ikke utfra grad av militær trening.

punkt 2: Ja, det kan se slik ut, ja.

Hvis Hamas har bommet på taktikken, har Israel lykkes og “vunnet” krigen. Da blir i så fall

punkt 3

et ikke usannsynlig utfall også, for punkt 3 forutsetter (eller blir mer sannsynlig som utfall med) et sterkt svekket Hamas, som da er så sterkt militært svekket ikke kan forhindre det som Feyyad har spådd vil skje i sin artikkel: http://www.kabobfest.com/2008/12/in-case-you-wondered-why.html.

Abbas har akkurat spilt samlingsregjeringskortet. Så nå gjenstår det å se om spådommen stemmer. (Som jeg bare postet på Facebook, ikke her.) Samlingsregjeringer foreslås gjerne av folk som to uker senere kalles “redningsmenn” i pressen.

Oppsummert sier Fayyads artikkel følgende:

“Mohammed Dahlan, Abbas’ former security chief in Gaza, will be soon installed back in Gaza. Abbas will enter it as a liberator and Fayyad will visit with a fistful of dollars for some miniscule project such as a school or a street. And Gazans, well, they will have to accept that they are better off because, for one thing, they would have food now.”

Dvs. Abbas rykker inn i Gaza med mat og medisiner, eskortert/tolerert av israelerne. Det kan han bare hvis Hamas er så svekket at de ikke klarer å gå til motangrep. Dahlan ledet Fatahs styrker sist Hamas og Fatah var i krig. Fatah ble jaget ut av Gaza av Hamas; Dahlan og karene hans har mye å hevne …

punkt 3: Gjenstår å se.

Men de som har diskutert intensjoner, planer og motiver basert på hva partene selv påstår eller uttaler, eller på det som de ulike nyhetsorganisasjonene har meldt, bør kanskje snart begynne å stikke fingene i jorda. Midt-Østen er ikke Woodstock. “Storpolitikk” kalles det på NRK.

Og man kan snakke om 1948, 1967 og nå 2009 så mye man vil, men sannheten er at det har vært krig mellom jøder og muslimer om Jerusalem i over 800 år – uavhengig av staten Israel og uavhengig av den forhåpentligvis kommende palestinske staten.

Gaza-krigen, som alle de andre palestinsk-israelske krigene, handler i siste instans ikke om en tostatsløsning, ikke om Gaza, ikke om Hamas: Den handler om kontrollen over Jerusalem. Jøder, kristne og muslimer har sloss om Jerusalem siden før korstogene (1095-1272), det begynte ikke i 1948. Vi snakker 1000 år! Jeg kan ikke forestille meg at det blir fred i Midtøsten før forhandlings-verkebyllen Jerusalem blir stukket hull på.

Jeg synes det ser ut som om artiklenes og min “kyniske” analyse har stemt kanskje godt hittil foreløpig. Så fortsatt nekter jeg å ta stilling til hvem som “har rett”, ikke minst pga. det som faller inn under begrepet “skittent spill”. Og please, ikke beskyld meg for å mangle medfølelse eller andre “gode, norske” egenskaper når jeg sier at begge parter driver en propagandakrig, og jeg nekter å la meg bruke lenger, av noen av partene. Det drypper blod av begge parters hender, og tankene mine går til salig Jens Bjørneboes analyse av menneskets bestialitet, for det er en grad av vold her som strengt tatt ligger på et nærmest psykotisk nivå.

Og det er er verdt å merke seg følgende: Saudi-Arabia er på vei inn med 1 milliard dollar (?). Det vil hjelpe godt for Abbas. Så spørs det hva Syria og Iran anser som realpolitikk, dvs. om begge velger å satse videre på Hamas. Og det gjenstår å se hva følgene blir av Hamas' (eller noen av Hamas-fraksjonenes) "eliminering" av Fatah-tilhengere (arrestasjoner, lemlesting, henrettelser). Kanskje har det skremt Abbas bort fra punkt 3 som farbar vei i umiddelbar framtid.

Det internasjonal samfunn må tvinge partene til forhandlingsbordet og tvinge på dem FN-tropper. For de vil ikke ha fred, de snakker om fred, men de har kriget i 1000 år og ingen av partene akter å gi seg.

Selv arkeologene deres krangler.

Som David Bowie sier om de skinnhellige:

They’re travelling The Holy Land
Opening telegrams

“Det finnes ingen sannhet i Midtøsten. Og hvis den fantes, tviler jeg på om jeg ville kjent den igjen på gaten.”

Morten Jørgensen, 19. januar 2009

POWER TO THE READER or The Author in a World of Digital Media - PART 1

POWER TO THE READER
or The author in a world of digital media

Or ”Good-bye, press!”
Confessions of a cyberjunkie

by Morten Jørgensen

Authors have for the last hundred years, and particularly the novelist, often been, not only a scribe of entertainment, but also a catalyst, an inspirator, an instigator, an investigator. Not all authors, of course, and some authors not at all, but books tend to interact with society. Whether it be Vladimir Mayakovsky or Louis-Ferdinand Céline, Mikhail Bulgakov or Anaïs Nin, authors as a collective have usually not been confined to just writing books, we have been an active element in society, discussing language and politics, sexuality, war and drugs, and in return we have been honored or buried in roses as ”the world’s consciousness”, or labelled as outrageous, for political, moral, religious or other reasons, even jailed or executed.

In Norway, the country’s writers – novelists and poets alike – have always been an integral part of the social discourse. Henrik Ibsen and Knut Hamsun, Jens Bjørneboe and Georg Johannesen, Johan Borgen and Amalie Skram are influential authors that have taken part in the formation of Norwegian society or influenced it from the sideline. In the 70ies the whole thing even took completely off as authors became politicians; the Norwegian Writer’s Guild taken over and for several years controlled by the Norwegian Mao-communists: All writers ”should”, as an imperative, be a ”socially conscious” or ”political” writer. (The result was, btw, library dust collectors a.k.a. crappy books.)

The author has been visible in the papers, later on TV and even on rostrums, on gallas, fund raisings and rallies and seminars. She or he is supposedly a master of language, and many authors have some kind of special field of interest that makes them excellent lecturers and participants in public debates. Besides, we usually simply know a lot of stuff, right?

To many of us, it has been a part of our job, and to some of us it will always be a part of our job, especially among the intellectuals within our ranks, like myself, a university (examless) philosopher, as an intellectual’s calling is to critisize The Power or status quo or whatever you prefer to call it, whether it is the Political Power or the Power of Sports. I tend to prefer alternative 3 on Wiki when defining intellectual: ”An individual of notable expertise in culture and the arts, expertise which allows them some cultural authority, which they then use to speak in public on other matters.”

But now this is all changing. Or rather, we have to move. Leave our old office and resettle. In the virtual world.


1. THE FALL OF THE AUTHOR MONOPOLY

The first novelists, like Victor Hugo of The Hunchback of Notre Dame (1831), Les Misérables (1862) and The Man Who Laughs (1869) fame, were a central part of the collective information grid of their society. A contemporary reader of Moby-Dick (1851) by Herman Melville may find the original extremely detailed, compared to a novel of today. Hugo and Melville would inform their readers fully on almost any topic mentioned in their books. Hugo will tell us what comprachicos are, and Melville will enlighten you on every aspect of seamanship.

Today, why bother, when we all have Wikipedia?

The author has often been the voice of alternative, non-conformist thoughts, and being the masters of language, he or she has spoken with authority in the press, often ”on behalf of” others, whether it be the analphabets of Africa or the working class of Europe, Václav Havel became the first president of a Soviet-free Czechoslovakia.

But now people speak for themselves, through millions of blogs, through forums and postings. Out here in Cyberia, out in the digital world, in the virtual space.

Thus, the author, if he or she still wants to remain the intellectual, the philosopher, the court jester, whatever, will have to enter the virtual world and establish his or her own platform out here. Say something interesting, you know. The author has been an icon in the press. Out here in the virtual world, the author’s voice is just one of many. Because the competition from ”amateurs” is growing, and the author’s voice may easily drown in the growing chorus of voices. In Cyberia we are all authors.


2. THE FALL OF THE PRESS

Up until now, in countries with no or little government censorship, the press and the literary critics have been the sole censors of literature. Not necessarily _censorers_ who officially bans or warns the public against a certain book pertained as subversive or challenging or unacceptable to society in some sense. The reviews may just as well sanctify a novel that somehow fits nicely and smoothly into the social fabric, often reinforcing the prevailing self-image or self-imagery of that society.

The press in general and the literary critics in particular are a filter between the writer and the reader, often being the first to interprete a novel or a poetry collection, thus starting some kind of jungle telegraph or buzz, or even ”killing” the book.

Let me give you two examples from my own experience. In 1990 the album ”Psykedelisk utviklingshemmet” (Retard Psychedelic) by my band at the time, the power punk band Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa (Morten Jørgensen and the Orcas that followed the Copenhagen ferry without touching the vomit that poured from the rail), was released. A German magazine called it in a favorable review something like ”the most boycotted album in Norwegian record history”, and although I’m not sure that the magazine’s claim is true, it is at least true that the most controversial song on the album figures as one of the 13 formerly banned songs on the compilation ”Sensurert” (Censored) (1996), which covers 30 years of banned Norwegian music: The entire Norwegian press trashed it totally at the time of its release. Today, some of the same media have started to call the album ”a classic”. Well, fuck that. I lost 30 000 NOK on it at the time, as radios stopped playing it and record shops refused to sell it; almost only a handful of alternative records shops had it on sale by the end of 1990.

I’m not saying this to justify the album. You could call it shit, for all I care. Judge for yourself, there are Spekkhogger songs in my Boxes on Facebook. But it is a fact that back in the good old Kazaa-days, more than 10 years after the album had been released, I had up to 50 downloads a week on songs from the album, it also appears more and more frequently on lists of ”great” or ”good” or ”favorite” albums by people who were toddlers or not even born when the album was originally released, but they do not usually appear in the old school press, they pop up on the net.

The examples of misguided or libertophobic reviews that I have been exposed to in the Norwegian press are many, but the second example is from 1998, when my second novel, ”Kongen av København” (King of Copenhagen) was published, and thus reviewed in Norway’s largest morning paper Aftenposten. In the novel we are given several indicators that imply that King, the front man of the band Sennepslegionen, is somewhat of a titty man. Yes, boys and girls, he likes’em big! But in addition to the usual outcry of ”attention-seeking” and ”speculativeness”, the woolhead ”critic” of Aftenposten slams the novel and me (!) for being ”fixated on big tits”! Shit happens. It is a sequel, and I still meet people who have read with enthusiasm the first volume, ”Sennepslegionen”, that do not know of the second volume’s existence.

This is serious business, folks. We can laugh at the stupid reviews today, but I try to make a living out of this, and I write books that I want people to read, and you want to read them too. When ”Brent” is published in 2010, was it will be 12 years since the publication of my previous novel ”Bank” (German edition: ”Rache auf Raten”, 2003). I can assure you all that the ”exile” has been most involuntarily, and debt and money has been, if not the most important reason, at least a major contributing factor to my writing pause.

Today the author can communicate directly with her or his audience. The author does not need the press anymore. These days, all kids under 20 years of age in Norway are on Facebook, as well as most of the 20-30 years olds, in fact 25 % of the entire population is. In ten, twenty, thirty years time, all Norwegians that are less than 90 years old, will have gone digital.

In the past, the reader had to rely on the papers when deciding what books to buy. When ”Brent” is released , I will have several Friends on places like Facebook and Bebo. I can Message them directly, I can have a publicly streamed release party Event, a net meet - not a press conferance, but a reception for you all, where journalists have to que up like the rest of you. And I can – and shall – establish a blog for your reviews.

So I don’t want professional literary critics, right? Sure I do. But the critic, just like the writer, will have to establish himself or herself by the power of his or her skills, not because of the fact that the critic is employed in a ”major” or ”respected” newspaper. There will of course be a link option on my ”review blog” for literary magazines and newspaper critics, but their monopoly will be broken.


3. THE FALL OF THE PUBLISHER?

The eBok has so far not taken off, but it won’t be long. Screens are getting better, weight is going down, a growing number of employees in the publishing business have started using it, and they seem to like it, and they live in and for books, so they don’t work with crap gadgets.

You will soon get your own personalized ”book”, a screen board the size of a normal book, clad in leather if you like, comfortble to hold and easy to read, even in the dark on a boring trainride, maybe a hip designer has made it, it can play music, with or without earphones, it may contain an alarm, like your car keys, you can get a picture of your favorite writer on the cover if you like, it will tell you which of your Facebook friends that are reading it or have read it as well, you can get your reviews or write a stinging ridicule of a review in a forum; you can check a fact in the book that you doubt on Wikipedia, or you can find out what the hell wolfbanging is by going on urban.com. You can check the etymology of the main characters name, and the best of all, you can stash your entire library in your eBook, or you will have all your books online, all available to you all over the world through a bookshelf server, your personal portable library that you pay a monthly fee for, just like you do for World of Warcraft and other games, and you will never have to go to the post office to fetch your monthly club book, it will be downloaded automathically to your eBook without you even asking, being paid for by automatically connecting to your bank as well. Click OK.

Will the printed book of paper dissapear? I don’t know. You tell me, will vinyl records disappear entirely? What about motorcycles running on petrol? Coca-Cola?

I sincerely doubt that the generation who are teenagers now will give up their .pdf files for paper, so personally I think the printed book will most likely die, or maybe survive in niches, like vinyl do today and maybe vintage cars running on petrol. But, frankly folks, there are not being sold many newspapers to the teenagers of today, you teenagers get your news on the net, whether it be on YouTube or on The New York Times. When these kids start working, they will not read the paper in their lunch break, they will read their laptop or whatever we shall call that device.

Could I simply skip the publisher? Yes, I could! I could print ”Brent” in Hong Kong, sell it on Amazon.com when it is due for release in 2010 and hope that the buzz I make will make it sell. Maybe even the eBook has had its breakthrough, so I can sell it in JørgensenShop as a .pdf file with extras and take-outs? I could publish ”Brent” as an audio book (read: file) that I have recorded in my very own living room as well, couldn’t I? In 50 years time, what will a bookstore be? Will bookstores even exist?

The digitalization of the book, as well as print on demand, makes the author independent of the publisher. So the publisher must change too. If not, the industry will be facing a ”Coldplay crisis”. Coldplay simply skipped their record company and sold their album directly to you, their audience. Obama won through Flickr, Twitter, YouTube, Bebo and MySpace.

Will the publisher survive? It will all depend on whether the publisher manages to adapt to the new forms of publishing, distribution and marketing, and whether the publisher will still have something to offer that makes the authors happy (editing, proofs, marketing). If not, the publishing empires of today may crumble in 50 years time.

To sum up:

Some of you joke with me and say: ”You’re just on Facebook and YouTube, you are not writing! You’ve got writer’s block? Are you giving up on ’Brent’? Hey, you wrote on your wall that you were out having a beer last night, not writing!” Well, you could not be more wrong.

These are my new offices. I don’t go to libraries as often as I did before, I go online instead, I have in fact not been to a single library yet for ”Brent”. I don’t have to travel to the minor places in my books anymore, I go Google Earth instead. I read scientific papers, I go Wikipedia, I read .pdfs, I watch vids. I answer mails from people who like my books and/or my music, like I always have done, but I don’t have to buy stamps and envelopes anymore and I don’t have to go to the post office. I talk to my publisher via chat or mail (they are a bit old-fashioned), and two of my main scientific advisory experts are on Facebook, and my editor is on underskog.no as well. See?

So let me end this little proclamation by stating that the reader is the sovereign ruler of her or his interpretation of all books, including mine, also when it comes to ”Brent”.

I hereby transfer the initial evaluation power of my books
from the media to my readers.

Hope to see you on YouTube, in the ”Brent” Group on Facebook (coming soon), here on my blog, on Twitter, Flickr, Bebo, ReverbNation, Delicious, MySpace and other places, as well as in the coming Folkets Poet-thread on underskog.no. (Only in Norwegian.) And who knows, maybe I, and maybe you, my dear, beloved readers, shall expand even further into cyber space together, singing ”Power to the reader”.

Morten Jørgensen
Oslo, Friday January 9th, 2009.
Edited for Blogger February, 24th, 2009.